Snartur

Høstværet med 9 grader og yr i luften fortsatte, og skydekket var lavt. Veldig lavt viste det seg fort. Jeg skulle sykle over en haug på ca 300 høydemeter før jeg skulle ned til havnivå igjen og så opp 300 meter igjen til Nordkappplatået. Over ca 50 meter var tåka tett og jeg hadde ned i 30 meters sikt. Fuktigheten klistret seg til kroppen og jeg var vått og kald før jeg kom frem. Godt jeg hadde med skiftetøy.

Men jeg kom frem og jeg kan si jeg har vært på Nordkapp. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har sett Nordkapp, men da har jeg i alle fall en unnskyldning hvis jeg har lyst til å reise nordover igjen en annen gang.

 

 

 

 

Så hvordan skal jeg oppsummerte denne turen. Det har vært en fin tur, men…

1. Jeg la ut på langtur uten skikkelig trening og det kan ikke anbefales. Jeg har vært mer sliten og har hatt mer vondter enn nødvendig.
2. Sykling står fortatt nederst på lista over hvordan jeg foretrekker å dra på aktive feirer. Det betyr ikke at det aldri blir sykkelferie igjen, men jeg vil nok som oftest prioritere andre turformer.
3. Det er bratt i Norge, men ikke like ille over alt.
4. Jeg har hatt usedvanlig god flaks med været.

Jeg la meg til skyfri himmel og varmt vær i juli i Olderfjord og våknet i august til 9 grader, overskyet og lette tendenser til yr i luften. Motvind fikk jeg også, men jeg skulle bare fem mil til det stedet jeg hadde sett meg ut å campe. I Olderfjord hadde jeg dagen før sett fareskilt om «rein, spesielt i tunneler» og med litt velvillig feillesing så ble det litt komisk i det nydelige sommerværet. Men det viste seg å være rett, både på den ene og den andre måten. Det var regn i lufta, det regnet i tunnelene og det var rein langsmed veien.

Etter en natt i naturen så skulle jeg time drøye 20 km med avgangstider til en buss. Jeg var litt for tidlig ferdig med å pakke, så jeg måtte holde igjen og lese bok i teltet en stund til før avreise. Det var fortsatt 9 grader og yr i lufta og det var en sånn klam ekkel kulde og jeg hadde ikke lyst til å stå lenge ute og vente på en buss når jeg i tillegg var klam etter å ha syklet er stykke. Timingen var perfekt og jeg fikk en fin busstur gjennom Nordkapptunnelen. Denne tunnelen er nesten 7 km lang, går over 200 meter under havoverflaten og har stigning på opptil 10 %. I tillegg er den trang og mørk. Jeg var godt fornøyd med å ta buss gjennom den.

Jeg har etablert base på en campingplass litt utenfor Honningsvåg. Siste etappe ut til Nordkapp blir således uten full last på sykkelen.

Fra Skaidi ble det en kort etappe over til Olderfjord bare 25 km unna. Det var riktignok litt stigning, men totalt sett ble det en lett etappe. Jeg stoppet på en rasteplass litt oppe i høyden og koste meg et par timer med en bok i solskinnet.

Grunnen til at jeg valgte en så kort etappe er først å fremst at jeg vil unngå en tunnel litt senere. Nordkappplatået ligger ute på ei øy, og for å komme over dit er det en lang undersjøisk tunnel som går 212 meter under havet og har opp til 10 % stigning. Jeg liker veldig lite å slite meg opp lange bakker inne i tunneler, så det blir buss forbi dette strekket. Men så er det helg da, og da går det ikke så mange busser på passende tidspunkt – spesielt ikke på en lørdag, så da tar jeg det litt rolig.

Den rolige timingen hadde også en annen fordel – trodde jeg. Det jeg overnattet var det både kro og butikk, så planen var å spise middag på kroen og handle på morgenen før jeg syklet videre. Så i sekstiden ruslet jeg bort til kroen for å spise, men den viste seg å være koronastengt. Butikken stengte også klokken seks, så da ble det havregrøt til middag. Det er forsåvidt godt, men det holder med et måltid med havregrøt om dagen.

Jeg var to dager i Alta for å slappe av og gjøre nødvendige ærend. Jeg bodde på en campingplass ca 10 km utenfor byen. Den første dagen syklet jeg inn til sentrum for å få fikset sykkelen. Jeg hadde sett meg ut en butikk som reklamerte med stort verksted og gøy entusiasme for sykkel. Jeg ble møtt i døra av en ung fyr med armene i kors. Han spurte om jeg har avtale, noe jeg selvfølgelig ikke hadde. Nei, her måtte det ringes og sendes e-poster i lange baner før jeg kunne fått noe som helst hjelp. Dvs han hjalp meg etter hver med å peke i retning av andre butikker.

På det andre steder jeg kom til så hadde han som var på verkstedet ferie akkurat denne uka, så fra dro jeg videre nok en gang. På det tredje stedet fikk jeg beskjed om at han ikke «var her nu». Jeg begynte å spørre litt mer om hva dette «nu» betød, og fyren i butikken til opp telefonen og så kom sett en sykkelmekaniker etter et halvt minutt. Han kunne se på de manglende bremsene Oline og eiken som var knekt, men det var ikke en sånn ti minutters greie. Jeg dro fornøyd for å se meg rundt i Alta og shoppe litt, og etter en halvtime ringte de og sa at alt var klart. Det var fantastisk godt å få bremser igjen.

Etter to dager i Alta syklet jeg videre over Sennalandet. Det er en vidde som ligger på ca 400 meters høyde og er beryktet for dårlig vær og vanskelige kjøreforhold. Jeg tok turen med sol fra klar himmel og litt motvind. Jeg kom meg til Skaidi hvor det var dårlig med campingplasser, men jeg fikk meg et rom på et motell.

Totalt 78 km denne dagen.

Det var ikke noe lettere å komme seg opp og avgårde denne dagen. Jeg våknet til vanlig tid, men etter en kort tur ut av teltet for å ivareta enkelte kroppslige behov krøp jeg inn under soveposen igjen og sovnet. Først et par timer senere var det mulig å stå opp og lage frokost. Jeg tror jeg trengte de ekstra timene.

Jeg ble mer og mer plaget av bevingede terrorister. Jeg hadde forventet meg mygg på størrelse med helikoptre, men de har jeg sett lite av. Fluer derimot er det enorme mengder av og i tillegg er det en god del klegg. Kleggen er store som lastebiler og de tar store jafs av leggen min. Jeg lurer på om jeg har bein igjen når jeg er ferdig med turen.

Syklinga gikk ellers relativt greit, det var med unntak av en større haug flatt og jeg hadde medvind store deler av dagen. Selv om jeg startet sent kom jeg meg til den campingplassen jeg hadde sett meg ut. Den lå inneklemt mellom en sjø og E6, og jeg må vel bare 5 meter fra veien. Det var ikke noe problem det blir campingplassen ellers var fin og jeg til og med fikk innlagt strøm i teltet.

Dagen etter skulle jeg over Kvænangsfjellet sin er 400 m høyt og jeg var forberedt på å trille sykkelen oppover i flere kilometer. Solen skinte fra skyfri himmel og det var lite vind. Et eldorado for fluer og klegg med andre ord. Heldigvis hadde jeg med meg myggnett som jeg kunne tre over hjelmen. På toppen av fjellet blåste det kraftig og på vei nedover måtte jeg innimellom tråkke med lette gir for å komme nedover. Kanskje like greit, for bremsene bak var utslitt.

Ved den neste lille motbakken sa det stopp. Jeg var helt tom for krefter, på en sånn måte som tilsier at man må hvile i flere dager. Det er bare destruktivt for kroppen å presse seg lengre, så jeg begynte å jobbe med en plan b. Jeg trengte å komme meg til Alta for å få fikset bremsene og en eike som har røket på sykkelen. Hvis jeg skal ha flere hviledager så er det best å ta det på er et sted hvor det er litt ting og det tilsa også Alta. Det går en buss mellom Tromsø og Alta hver dag, så da tråkket jeg meg de siste 5 kilometerne til Sørstraumen hvor det både var matbutikk og busstopp. Så fikk jeg booket meg en hytte i Alta for et par dager og så var det bare å vente de 7 timene til bussen skulle gå.

Jeg var ikke mye lysten på å pakke sakene mine og sykle videre selv om solen skinte og det var meldt godt vær i flere dager fremover. Selv med en hviledag var kroppen sliten og tung. Det er vel nå jeg fikk kjenne på konsekvensene av å legge ut på langtur uten trening. Men jeg kom meg avgårde.

Jeg hadde motvind nesten hele veien og det gjorde ikke saken lettere, men vakkert var det. Dagens etappe var delt opp av to fergeturer og det er alltid godt med slike pauser. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg skulle sykle 66 km, men etter hvert får jeg en følelse av at noe ikke helt stemmer 48+22 er jo ikke 60. I tillegg klarte jeg å sykle litt feil. Det endte på 78 km, men jeg fant en veldig fin leirplass da, og det hadde vært flott natur å se på hele veien.

Jeg våknet opp på Senja til regn og kraftig vind. Det var ingen overraskelse, men det fristet like vel ikke til å komme seg opp og ut. Sånne dager går jeg på autopilot. Jeg har en jobb å gjøre og det starter som regel med å slippe luften ut av liggeunderlaget. Det blir alltid mindre fristende å bli liggende i posen når jeg gjør det sånn.

Jeg skulle ha en ferge over til Kvaløya, og den fergen gikk sjelden. Jeg bestemte meg for å dra til fergeleiet og vente der fremfor å henge ved teltplassen. Jeg tråkket på i ca 3 mil. Jeg måtte over en haug, men ellers var det flatt og fint. Tunnelene ga et godt avbrekk fra regnet, men jeg ble like vel gjennomvåt. Jeg kom til ferga 2 timer før avgang og jeg fant et toalett for å skifte. Til min store glede var det også en dusj der.

På Kvaløya var det i gang igjen. Flatt terreng de første 25 kilometerne. Det var heldigvis stort sett opphold nå, men innimellom var det plagsomt med motvind. Dagens naturopplevelse var en ørn som fløy like foran meg en stund.

Etter 25 km gikk det oppover og det skulle det gjøre en stund. Jeg hoppet av sykkelen og begynte å trille. Kort tid etter stoppet det en fyr med en varebil og spør om jeg vil ha skyss opp. Det var sjeldent god timing for jeg var både sliten og lei. Det ble en hyggelig tur og han kjørte meg like godt til campingplassen i Tromsø der jeg hadde reservert en hytte for to netter. Alt det våte ble hengt til tørk på mitt private lille bad og pizza ble bestilt og lever på døra. Tromsø er slettes ikke så ille.

Er de sånn det ser ut på Andøya?

Jeg våknet opp i en liten hytte hvor det var fullstendig kaos. Telt og klær hang til tørk over alt og det var varmt. Selv om hytta var liten hadde den to varmeovner og begge stod på fullt, så alt var tørt. Jeg pakket sammen og syklet videre i retning Andenes og ferga som skulle ta meg videre til Senja. Er det sånn det ser ut på Andøya tenkte jeg det jeg syklet avgårde i et bedagelig tempo. Dagen før var fokuset bare på å komme frem uten å bli gjennomkald, så jeg stoppet ikke en gang for å ta bilde av det fancy toalettet de hadde på en rasteplass. Andøya er ganske vakker. Jeg passerte romsenteret på vei inn mot Andenes og tenkte at det var egentlig ganske kult at man også kunne produsere vitenskap på et så fjerntliggende sted. Det må være fint å være astrofysiker her.

I Andenes stakk jeg innom den lokale sportsbutikken og fikk meg en ny regnjakke. Været de neste to dagene er for ustabilt til at jeg tør ta sjansen på å bli søkkvåt igjen. Jeg får en natt i telt på Senja før jeg får hytte igjen i Tromsø. Det er lite realistisk å få tørket veldig våt tøy før jeg kommer innendørs igjen. Jeg fikk meg også litt mat og kaffe på en koselig kafé, mens jeg ventet på ferga.

Senja er en sveitserost.

Senja er full av hull og ikke like flat å sykle på som jeg hatt vært bortskjemt med den siste tiden. Men det er en tung som er veldig bra med hullene på Senja og det er at de gjerne har en knapp utenfor som gjør at bilistene blir advart om at det er en syklist i tunnelen. Det hjelper riktig nok ikke mot hullene i asfalten, og den var det også mange av.

Jeg har blitt sterkere i beina i løpet av turen, men ikke strekk nok til å kunne sykle opp en 4 km lang bakke med 8 % stigning. Det var brutalt tungt, men jeg kom meg opp.

Etter en natt på Ersfjord strand ved den berømte gulldassen, var det å tråkke videre mot Tromsø – nok en gang i øsregn og vind. Da var det greit med noen tunneler innimellom.

Totalt: 65 km frem til Ersfjord

Etter en natt i Kabelvåg tråkket jeg videre i nydelig solskinn. I begynnelsen var der til og med skikkelig sykkelvei, men gleden var ikke langvarig. Jeg skulle fortsette langs hovedveien E10 nesten helt til Fiskebøl hvor jeg skulle ta ferge over til Vesterålen. Det var mye trafikk og hastigheten til bilene var høy. Innimellom måtte jeg stoppe og gå ut av veien for å slippe biler forbi. Bobilene gjorde heldigvis en god oppsamlingsjobb, så det kom gjerne 10 biler i slengen. Jeg rakk akkurat ferga fra Fiskebøl – Skulle nesten tro at jeg var lokal og hadde timet det.

Vesterålen var en annen verden. Det er ikke like spisse fjell det, åsene er rundere og grønnere. Det var mindre trafikk det og mye mer sykkelveier. Den første dagen syklet jeg til Stokmarknes og overnattet på en campingplass der. En annen forskjell fra Lofoten er at de bare tar halve prisen for å slå opp et telt på en campingplass og da er dusj inkludert.

Dagen etter skulle det også være sol og fint vær, men det var overskyet. Jeg tråkket over en bro og etter det var det helt flatt helt til Sortland. Kilometerne fløy avgårde og jeg storkoste meg. I det jeg stopper i Sortland for å handle kom de første dråpene og innen jeg hadde tråkket hele byen rundt på jakt etter mer gass til primusen regnet det såpass at jeg tok på regntøy. Det var ikke like gøy å sykle videre, men jeg kom meg da frem til neste campingplass og en varm dusj.

Kabelvåg – Stokmarknes: 57 km

Stokmarknes – Andøy camping: 67 km