Måned: juli 2026

Morgenen startet rolig og fredelig på fine skogsstier innover i Ordesadalen. Dette er en dyp canyon som har vært vernet i veldig lang tid. Det kryr av turister der, men det var overraskende stille like vel. Stiene var veldig gode og enkle å gå. Det går elv gjennom dalen med mange små fossefall som ender i kulper det hadde vært perfekt å bade i. Men i denne dalen er alt forbudt. Det eneste som er lov er å gå og kikke. Det er heller ikke lov å campe her, så jeg måtte ut av dalen på den andre siden og et godt stykke videre. Dalen endte i en bratt klippevegg, men det var en grei, men bratt og luftig sti som var godt merket opp. Jeg trodde egentlig det verste med dagen var over da jeg kom opp, men etter å ha gått et lite stykke skulle jeg ned en annen dal som var bratt og utrolig knotete.

Jeg tror aldri jeg har brukt så lang tid på tre kilometer noen sinne. Til slutt kom jeg frem til et sted jeg visste det var mulig å campe. Der møtte jeg igjen min tyske bekjente Jule og en britisk pensjonist Chris. Stedet var idyllisk med nesten like fine badekulper og fossefall som i Ordesa dalen, men uten hundrevis av turister. Det ble en hyggelig kveld.

Så kom dagen for store opp og nedturer. Først skulle vi opp ca 800 m til et fjellpass, og deretter ned ca 1200 m. Stien ned var ekstremt bratt og det krevde mye konsentrasjon å gå. Vel nede stoppet Jule og jeg på et refugio for å spise lunsj. Chris kom ned i det vi var klare til å gå videre, han valgte å bli der. Reglene for å campe i Spania er veldig strenge, og på grunn av hetebølger og ekstrem brannfare håndteres dette strengere enn vanlig. Vi bestemte oss derfor for å gå til en ubemannet hytte hvor det var lov å overnatte. Nok en gang skulle vi opp 350 meter. Totalt bruke vi nesten 8 timer på å gå ca 13 km.

Da vi kom frem til hytten klarte vi ikke å åpne døren. Vi vurderte å gå videre, men det ville betydd minst to timer og 600 høydemeter til.

Mens vi satt der og funderte på hva vi skulle gjøre hørte vi at det kom en bil. Det var en «skogvokter», vi spurte om hytten og han hjalp oss, med noe strev, å få opp døren. Det var en koselig liten hytte og det var veldig godt å slippe å måtte gå videre. Hadde vi slått opp teltet der kunne vi fått en saftig bot. Vi hører stadig om folk som har blitt bøtelagt.

Det er ikke like tungt å stå opp om morgenen nå, men å si at jeg startet dagen uthvilt et også ganske langt fra virkeligheten. Vi var oppe ganske tidlig og fortsatte turen mot Parzán i hvert vårt tempo. Ruten gikk nok en gang opp mot 2150 meter og det var panoramautsikt til fjellsiden vi gikk ned dagen før.

Siste halvdel av etappen gikk på en grusvei ned til Parzán, som er et knøttlite sted med to butikker, en bensinstasjon og et hostel. Vi tok inn på hostellet i stedet for å lete etter en teltplass. Siden det er så tørt er de svært påpasselig med at ingen telter der de ikke skal, så det er litt tricky. De neste etappene kommer til å slutte like ved campingplasser, og så får vi se hvordan det blir videre. Vi krysser fingrene for litt regn. Når det er så tørt så blir alt også veldig støvete og kombinasjonen av svette og støv gjør klærne ganske så udelikate. Da er det godt å stoppe et sted og på en tid som gjør det mulig å vaske og tørke dem. Campingplassene er slike steder, så derfor frister det å stoppe der.

Jeg fikk etter hvert en seng i Refuigioet og jeg fikk en god middag. Det begynte å regne og tordne i det jeg la meg og jeg sendte noen varme tanker til en tysk dame som telter like ved. Jeg hadde møtt henne flere ganger etter Ochagavia. Den sengen jeg fikk tildelt var øverst oppe på en hems, og selv om det vindu stod åpent var det glovarmt. Jeg var ikke sikker på hvordan formen min var da jeg våknet, men jeg ville i alle fall vekk fra dette stedet. Om så bare få noen få hundre meter og slå opp teltet. Men det ble et stykke lenge en det. Jeg gikk opp til det som er beskrevet som det mest krevende passet på turen. Collado de Tebarray på 2765 m. Det var «bare» 600 m stigning, men det gikk rett opp. De siste metrene måtte jeg klatre. Men det gikk overraskende greit. Temperaturen var fin og kjølig. Rett etter Collado de Tebarray var det er nesten like høyt pass som heter Collado del Infierno på 2721 m, men det var en lett affære siden jeg allerede var så høyt oppe.

For meg var dagens største utfordring det som kom etterpå, nemlig å tråkke meg gjennom flere kilometer på en «sti» som gikk over kampesteiner. Det var tungt for ankler, føtter og knær og gikk ganske seint. Jeg holdt like vel den oppgitte ettappetiden. Like før slutten av etappen kom jeg til et nytt Refugio hvor det var nødvendig å ta en avgjørelse. Her møtte jeg også den tyske damen igjen, men hun gikk videre før jeg rakk å bestemme meg. Det ideelle hadde vært å ta en snarvei til et stykke inn på neste etappe, men værmeldingen var ganske dårlig. I dette alternativet ville jeg slippe å gå flere hundre meter ned til der etappen egentlig slutter, bare for å gå opp de samme metrene dagen etter. Jeg kunne selvfølgelig gått ned dit etappen gikk, men et annet alternativ var å bli på dette refugioet. Etter å ha spist og tenkt litt, så valgte jeg å bli. Denne gangen fikk jeg tildelt sovesal umiddelbart og valgte meg en underkøye. Det startet mye bedre enn på det forrige stedet.

Jeg våknet morgenen etter og var glovarm og kunne nesten ikke puste. Spanjolene er hysterisk redd for frisk, kjølig luft, så noen hadde selvfølgelig lukket alt av vinduer. Det ga ikke akkurat en forfriskende søvn. Jeg spiste en god frokost og pakket meg avgårde. Jeg hadde to alternative starter på dagen. Den ene var å få flere hundre meter rett ned for så å gå flere hundre meter rett opp, eller gå en litt kortere vei som var relativt flat. Det ble selvfølgelig den flate og korte varianten. Denne stien fulgte et gammelt rør som var lagt langsmed fjellet. Det var til tider ganske bratt terreng på siden av røret og det var partier hvor det var laget tunneler for røret. De var ikke veldig store, så jeg måtte kroke meg godt sammen for å komme gjennom. Da jeg kom tilbake på den offisielle stien ventet nye mengder med kampesteiner på meg. I begynnelsen var de litt organiserte og ikke så vonde å gå på, men det varte ikke. Etter noen timer endret det seg heldigvis til det bedre og jeg fikk god sti og grusveier resten av etappen. Jeg passerete et minnesmerke for en spansk soldat som hadde mistet livet i en redningsaksjon noen år tidligere litt før jeg kom til en idyllisk bro som markerte slutten på etappen. Da jeg kom frem vært jeg helt tom for krefter og jeg hadde egentlig bestemt meg for å slå meg til ro på campingplassen rett ved, men den var helt grusom, så jeg satt meg ned ved den idylliske broren, kjølte føttene i det kalde vannet og tenkte ut hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å haike til en campingplass 8 km lenge need i dalen hvor jeg skulle ta en hviledag. Dette ville også være et godt utgangspunkt for den neste etappen.

Jeg fikk ganske raskt haik med en spanjol. Han hadde vært på øvelse i Norge da han var i militæret og hadde fått sjokk av de norske soldatene som isbadet. Han fortalte også hvorfor han var i akkurat denne dalen der jeg møtte ham nå. Da han var i militæret hadde han en venn som var med på redningsarbeid i fjellet. En dag røk tauet han var sikret med, og han falt og døde. Dette var forklaringen på minnesmerket jeg hadde sett da jeg gikk nedover. Han reiste hit hvert år for å minnes vennen sin.

Det var godt med en hviledag med klesvask, masse mat og en god bok i skyggen. Jeg hadde en liten shoppingtur til den lokale landsbyen. Der traff jeg også den tyske damen igjen. Hun bodde på campingplassen ved siden av. Hun hadde også en hviledag i dag. Vi diskuterte videre veivalg, mulige stedet å campe fremover og vi kommer nok til å treffes nå og da. De neste dagene blir litt tricky for det starter med en svært viktig og mye besøkt nasjonalpark hvor det ikke på noen som helst måte er lov å campe, så vi må jobbe oss gjennom denne på en dag. Så dagen etter dette skal vi ha den lengste og bratteste nedstigningen på hele turen. Så blir det litt mer normalt igjen, men det kommer flere nasjonalparker, men de blir lettere å håndtere.

Jeg våknet nok en gang og hadde ikke lyst til å stå opp. Jeg kom meg like vel i gang så smått og begynte å gå i 8-tiden. Stiene ut fra Candanchu var gode og de ledet etter hvert inn en dyp og lang dal. Innerst i dalen var det en stupbratt vegg og opp der skulle jeg. Det var ikke så lett å se det fra avstand, men det gikk egentlig en ganske fin sti oppover. Jeg skulle gjøre unna 500 høydemeter på bare et par kilometer. Det er mye turister i området, så det var mange som skulle både opp og ned. Det gjorde det lettere å se hvor siden gikk. På det høyeste punktet var jeg oppe på 2258 meter. Like ved var det et par små sjøer og her slo jeg leir, jeg fant senere it at de hadde endret reglene slik at det var absolutt forbud å campe her, men det hadde jeg ikke sett noen informasjon om. Jeg kunne fått en kraftig bot og det kunne de ti andre som campet det oppe får også. Jeg har egentlig bare gått en halv dagsetappe, men resten av etappen er nedover og det gjør godt med en litt kortere dag. Flottere leirplass skal man lete lenge etter også.

Den neste dagen kom jeg ganske greit i gang. Det hadde vært behagelig lave temperaturer på natten, og bare 10 grader da jeg våknet. Jeg skal ikke påstå at jeg hadde krutt i beina, men det gikk nedover. Først ganske bratt på finne stier. Jeg så mange marmots og tydelige spor etter villsvin. Jeg møtte også en speidergruppe som var på vei oppover. Ungene hadde en pause og det så ut som om flere av dem holdt på å sovne. En av guttene spurte om det var langt igjen opp, og jeg svarte at det ikke var så langt. Men etterpå sjekket jeg klokken og så at de hadde nesten 200 høydemeter igjen og nesten 3 km. Jeg har møtt mange slike grupper de siste dagene, må si det er tøffe unger.
Etter et par kilometer til havnet jeg på toppene av et skianlegg. Herfra fortsette det nedover på en asfaltvei som var stengt for biler. Det er en stor industri rundt skiturisme her. Jeg kom til en skilandsby til og already som Candanchu så er Formigal en landsby bestående av primært hoteller og spisesteder. Jeg tok en pause for en liten matbit før jeg gikk videre til den mer autentiske landsbyen Sallent de Gállego. Der var det full fest og hovedgaten var dekket av et slags telt som ga skygge og det var boder med mat og andre varer over alt. Perfekt for en skikkelig lunsj. Jeg gikk noen få kilometer lengre oppover før jeg fant området hvor jeg ville bli om natten. Jeg tok et bad i en elv, skylte opp klærne og slappet av i skyggen under et furutre i flere timer. Det er utrolig hvor mye salt og skitt son samles opp når jeg går. Etter å ha spist godt og hvilt godt så slo det meg at jeg mest sannsynlig var litt småsyk med en forkjølelse. Ikke rart de siste dagene har vært tunge. På kvelden fant jeg meg en liten gressflekk skjult bak en slags hekk hvor jeg slo opp teltet. Det var et mye brukt turområde og det var nok egentlig ikke lov til å campe der heller.

Jeg hadde sovet ganske godt, men det var tydelig at formen ikke var helt opp topp da jeg våknet dagen etter. Like vel gikk jeg noen få kilometer i til Refugio de Respomuso. En turisthytte som serverer mat og hvor man kan sove på sovesal. Det var fullbooket, men jeg satt meg opp venteliste og krysset fingrene for at det ble en ledig seng før kvelden kom. Det var mulighet for å slå opp telt i nærheten hvis jeg ikke fikk en plass, men det var spådd torden og regn på ettermiddagen så det fristet ikke. Mesteparten av dagen gikk til å slappe av, spise og lese. Høydepunktet var en varm dusj.

Jeg tok en hviledag i Ochagavia. Det mest spennende som skjedde denne dagen var at jeg så en flokk på 40-50 gribber som sirklet over en ås like ved. Jeg spurte en lokal fyr hva slags kyllinger de fuglene der oppe var, og fikk til svar at det var buitres (griffon vultures). Jeg begynner å bli imponert over spanskkunnskapen min. Ellers bestod dagen i å spise, lese og slappe av. Det gjorde veldig godt.

Videre gikk turen til Isaba. Det startet som vanlig med å gå rett opp 5-600 høydemeter. Så gikk løypen slakt oppover på en grusvei gjennom skog og beitemark. Det begynner å bli litt ensformig, men plutselig dukket det opp utsikt til de høye fjellene i Pyreneene. Det blir en fin forandring å komme dit. På slutten av dagens etappe gikk det igjen rett nedover, ca 700 høydemeter. Totalt ca 20 km.

Jeg kom sent i gang ut fra Isaba fordi jeg måtte handle først. Etappen startet med jevn stigning i skogsterreng. Det var rask å gå, men lite spennende. Denne turen er i en guide delt inn i 47 etapper, noen lange og noen veldig korte. Siden jeg bor i telt trenger jeg egentlig ikke å forholde meg til disse etappene, men de gir en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Siden jeg delte den første etappen i 2 og har tatt en hviledag, så ligger jeg to dager etter skjema. Det bekymret meg ikke for nå var det to korte etapper etter hverandre så jeg tenkte å gjøre to på en dag. Den første delen gikk radig og jeg følte meg sterk. Men i den neste etappen endret terrenget seg markant. Det ble brattere, villere og med mindre skygge. Jeg kom meg til slutt dit jeg ville, slo teltet opp på første mulige flate og var helt utslitt. Jeg skulle nok ha startet dagen roligere. Totalt ble det til sammen over 1400 meter stigning og fjellpasset jeg passerte var på 1968 meter over havet.

Da jeg våknet neste dag hadde jeg over hode ikke lyst til å stå opp. Jeg var fortsatt kjempesliten. Men jeg kom meg opp og i gang og gikk rolig innover dalen. Utsikten var spektakulær. Mesteparten av turen hadde slake stigninger, men jeg hadde også et par brattere partier.

Dagens rute finnes i en original og en ny versjon, jeg valgte å gå den originale og sparte både noen høydemeter (det ble riktignok nesten 1200 meter på denne dagen også) og en hel dagsetappe. I praksis har jeg gått inn begge de to dagene jeg lå bak skjema. Problemet, i den grad man han kalle det et problem, er at jeg ender etappene mine på befolkede stedet, denne gangen et i en skilandsby. Jeg var for sliten til å gå videre, så jeg fant meg et hotellrom. Jeg tror neste etappe blir litt kortere, men bratt nok, slik at jeg får bedre steder å sette opp teltet fremover.

Jeg hadde endret planen min noe for å få en litt kortere dagsetappe denne dagen. Det ble rett og slett litt for mye dagen før. Jeg trasket i vei oppover. Stedet jeg egentlig hadde tenkt å campe dagen før var perfekt, men det var ingen tvil om at jeg ikke hadde klart å gå opp dit. Det var for bratt og jeg var for sliten. Jeg startet veldig tidlig og det var en nydelig dag. Etter ha nådd toppen fulgte jeg gresskledd sletter og skyene danset rundt åsen. Det var et fint syn.

Det gikk overraskende bra å gå. Jeg hadde sett meg ut en leirplass like ved en bekk, men da jeg kom dit så var det også ekstremt mange kuer der, så det fristet ikke. Neste mulighet for å slå leir var et stykke unna. Jeg følte meg pigg, så jeg gikk videre. Jeg hadde et par hinsidige gresskledde bakker jeg skulle opp, tenk unnarennet på vikersundbakken, og solen stekte. Jeg kunne få noen få meter før jeg måtte ta en liten pustepause. Jeg stoppet og tok en litt lengre pause hver gang jeg fant et tre – det var ikke så ofte. Men jeg kom meg opp og veien gikk videre mot Burguete. Like før byen fant jeg en åpen slette hvor de lokale dro for å slappe av og bade i en liten dam. Selv om jeg egentlig hadde planlagt en hviledag så ble det over 30 km.

Morgenen etter dro jeg innom den lokale butikken for å handle mat for den neste dagen, på veien ut møte jeg de to andre jentene igjen. De hadde campet ikke så langt fra meg. Vi gikk videre i hvert vårt tempo, men møttes litt underveis på turen og vi spiste lunsj sammen i en liten landsby. Vi så oss ut et sted å campe, men ettersom jeg tok en liten ekstra sightseeing tur utenfor Hiriberri, så lå jeg litt etter. Da jeg nærmet meg området begynte det å regne og tordne litt, så jeg valgte å ikke gå høyere opp i terrenget. Jeg hadde funnet en veldig fin plass på det nivået jeg var. Med regnet kom det også litt kjøligere vær og det gjorde veldig godt. Det viste seg at jeg nok en gang campet noen få hundre meter fra de andre.

Dagen etter var det tåke og litt vind. Perfekt for en nordmann som meg. Jeg tok en rolig morgen og begynte ikke å gå før kl 8. Denne dagen skulle uansett bli ganske kort. Stien gikk oppe på en høy rygg og utsikten var ikkeeksisterende. Til tider gikk jeg sammen med et spansk par som vi hadde møtt dagen før. I begynnelsen var stien godt merket, men etter hvert ble merkene sjeldne. Det var store åpen gresskledde sletter hvor det var mye dyr på beite, så det gikk dyretråkk i alle retninger. Da var det godt å ha kart og GPS på klokka. Innimellom dukket det opp noen dyr i tåka, inkludert noen hester som gjerne ville ha litt kos.

På vei ned mot en by som heter Ochagavia forsvant tåken og været ble utmerket. I Ochagavia er det en campingplass. Her skal jeg og en av de andre ha en hviledag, mens tredjemann haiker videre til neste by for å gå derfra. Det var luksus å få en skikkelig dusj og få vasket klærne.

Ny tur, og siden alle vet hvor varmt det er i Spania på sommeren så måtte det jo bli langtur i de spanske Pyreneene. Været i Oslo før jeg dro var fint og kjølig og stort sett under 20 grader. Værmeldingen for området hvor turen starter viste temperaturer rundt 40 grader. Det er ikke lurt å drive hard fysisk aktivitet i sånne temperaturer uten aklimatisering, så jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle løse dette. Heldigvis modererte værmeldingen seg til litt over 30 grader. Det er også varmt, men lettere å håndtere. Jeg valgte å dele den første dagsetappen i to. Den første dagen gikk jeg 9 km gjennom byområdene i Hondaribia og Irun uten sekk og tok bussen tilbake, gjorde litt innkjøp, slappet av i bassenget og svømte i atlanteren.

Den neste dagen startet jeg tidlig og tok bussen tilbake til der jeg sluttet dagen før. Nå var jeg ute av byen og det startet slik jeg tror resten av turen blir, med en bakke som var hinsidig bratt. Videre gikk ruten på stier og grusveier gjennom skogsterreng. Etter ca 12 km kom jeg til en gammel kirke hvor jeg fant meg en benk i skyggen. Mange andre som skulle gå denne ruten var også innom mens jeg satt der. Det ser ut til å kunne bli en ganske sosial tur. Jeg spiste mat på en kro like ved og startet de siste kilometrene til neste leirplass. Like før jeg var fremme møtte jeg ei jeg hadde snakket med på kroen og en dame til. Vi hadde alle sett oss ut det samme området for å campe, så vi tok følge den siste biten. Det største problemet var å finne en plass med skygge. Det var over 30 grader og solen stekte, men omsider fant vi en leirplass i et lite skogholt. Alle var mer eller mindre utslått, så det ble med litt matlaging før vi tok kvelden.

Den neste dagen gikk vi hver for oss i vårt eget tempo. Ruten gikk gjennom en liten landsby, som heter Bera, hvor jeg stoppet for en tidlig lunsj og for å handle litt for dagen. Det gikk overraskende greit å gå selv om det var varmt. Men ruten var som dagen før, den gikk rett opp. Vi snakker om ca 300 m stigning på ca 2 km. Veien ut fra Bera gikk opp en gresskledd ås uten et eneste tre som ga skygge. På toppen var det en gammel bunkers og noen minnesmerker. Det var også store trær som ga skygge og noen trestammer å sitte på. En perfekt plass å nyte utsikten.

Veien videre gikk gjennom områder med skog og beiteområder. Det er mye husdyr på beite og man kommer nært på både kuer, sauer og hester. Dagens mål var et lite picknickområde med et par bord og en vannkran. Og er det vann et sted, så er det gjerne vann til husdyr også, men vi fikk være i fred på denne plassen. Det å ha vann tilgjengelig er ikke en selvfølge, men når det er så varmt blir man både tørst og svett, så da er det luksus med en vannkran. Jeg møtte de to andre jentene igjen i leiren og vi hadde alle mer energi enn kvelden før.

Neste dag gikk vi nok en gang videre i hvert vårt tempo. Først en «liten» stigning på ca 300 m, så ca 600 m rett ned før jeg kom til en by som heter Elizondo. Fra Elizondo gikk det jevnt oppover i ca 8 km og det var veldig varmt. En del av ruten gikk i delvis åpent landskap og solen var brutal. Det var en stor glede hvert gang jeg kom til et vannpunkt. Planen var egentlig å gå 1,5 km lenge en jeg gjorde, men kroppen sa fullstendig stopp, så jeg måtte stoppe ved en liten kilde som rant ut i et trau. Det var hester i området, så jeg var litt bekymret for om jeg ville få besøk av hester, men det var ingen andre steder å slå opp teltet en akkurat rett ved kilden. Og jo da, jeg fikk besøk av noen hester som skulle drikke. De var noe skeptiske, men ikke mer enn at de tilbrakte natten like ved.