Kategori: GR11 – 2026

Det var perfekt å campe på den stengte campingplassen. I tillegg til Jule og meg var det bare et britisk par, som vi også kjenner, som campet der. Det betyr at vi hadde hele sletta og hele servicebygget for oss selv. Hvis vi sammenligner fasilitetene med andre campingplasser så står det til stryk, men sammenlignet med å campe i det fri så var det luksus. Det var toaletter som fungerte, dusjer med vann som hverken var kaldt eller varmt. Et kjøkken og spisebord som var innendørs og et kjøle-/fryseskap. Og når det bare er folk som går lange dagsetapper med tung sekk, så blir det stille tidlig. Natten var fredelig. Gårdens katt jaktet mus og gårdens hund patruljerte. Britene hadde lagt opp til en maratonetappe og skulle avslutte denne dagen, mens Jule og jeg delte resten av turen i to. Vi tok følge med britene et godt stykke, frem til kystbyen Llançà. Her spiste vi lunsj før vi gikk til den nærmeste campingplassen. Vi fikk også badet i Middelhavet. Denne campingplassen var på motsatt ende av skalaen sammenlignet med den forrige. Fasilitetene var fine, men det var trangt, mye folk og mye støy utover kvelden/natten.

Selv om jeg sov dårlig var vi grytidlig oppe. Den siste etappen var ikke så lang, men planen var å få med soloppgangen på veien. Jeg gikk avgårde litt etter klokken fire på morgenen. Det var stjerneklart og stien var god å gå. Kroppen fungerer overraskende bra, selv om både føtter og knær er ganske kjørte på slutten av hver dag. Etter hvert begynte det å lysne, himmelen ble rød-lilla og jeg gikk på for å finne en plass med fin utsikt før solen stod opp. Fem minutter før soloppgang kom jeg til en plass med flott utsikt hvor jeg også såvidt kunne skimte fyret på Cap de Creus, som er hele turens endepunkt. Jeg satt meg ned og nøt at solen krøp opp over horisonten. Det var bare fem kilometer igjen. Ved fyret møtte jeg Jule igjen, vi hadde gått i litt forskjellig tempo. Vi gikk sammen ned til sjøen hvor merket som markerer slutten på GR11 er.

Det er rart å avslutte en så lang tur. Jeg klarte ikke å unngå å bli emosjonell den siste biten. Da jeg startet turen var jeg på ingen måte sikker på at jeg ville klare det, men det gikk. Jeg klarte det. Jeg har krysset Pyreneene på langs og gått fra Atlanteren til Middelhavet. Det føles ganske bra.

Etter to ganske harde dager hvor vi hadde gått ca 3 mil hver dag var det på tide med en litt roligere etappe. Det var også meldt høye temperaturer og kanskje litt regn utover dagen. Vi begynner virkelig å komme ned i lavlandet og nå skal vi ikke over 1000 meter flere ganger. Naturen endrer seg også, så det er tydelig at vi nærmer oss Middelhavet. Motbakkene er fortsatt ganske tunge og det skyldes i stor grad temperaturen kombinert med høy luftfuktighet. Selv om typene ikke er like høye, så det det flere av dem, så den akkumulerte stigningen per dag et fortsatt betydelig. Denne dagen gikk turen nesten rett nord, det er nødvendig for å slippe å tråkke på asfaltvei hele testen av turen, men det kjennes litt bortkastet når målet ligger i øst. Vi kom heldigvis frem til en campingplass før temperaturen ble for ille, men det var veldig ubehagelig selv når vi var i ro. Ettermiddagen ble brukt til å planlegge de siste etappene og hjemreisen. På kvelden begynte det å tordne, etter hvert kom det også litt regn.

Neste dag gikk ruten østover igjen. Målet var en liten by som er preget av grensehandel og her hadde vi booket et hotellrom. Det er ikke så lett å finne egnede områder for campe i det fri, så vi må ha enten hotell eller campingplasser. Dagens høyeste topp var på litt over 700 meter og endelig kunne vi se havet. Vi gikk ca 25 km denne dagen, men mesteparten var på grusvei, så det gikk ganske fort.

Etter en natt på hotell kom vi oss ekstra tidlig avgårde. Det var fortsatt mørkt da vi begynte å gå. Vi stoppet for å spise frokost etter å ha gått en times tid. Vi krysset flere åser og fra høyden kunne vi ser hvordan vi stadig kom nærmere havet. Det var en kjølig dag og stort sett overskyet, så temperaturen var behagelig. Ruten gikk også mye på grusveier så det gikk raskt. På ett punkt tok vi en liten avstikker på noen meter fra stien for å se på et fly som hadde styrtet i åssiden. Vi passerte noen små landsbyer, men det var i siesta tiden, så ingen ting var åpent. Målet for dagen var en slags campingplass som vi ikke helt klarte å finne noe særlig informasjon om. Vi gikk til der vi trodde det var, fant et hus og prøvde å få oppmerksomheten til noen som pratet inne. Det viste seg at campingplassen egentlig var stengt, personene vi fikk kontakt med var der for å passe hunden til eierne. Men det var ikke noe problem, vi kunne campe der like vel. Det ble en god slutt på en 34 km lang etappe. Nå er det bare en lang innspurt som gjenstår.

Vi startet son vanlig i 7-tiden i retning Núria. Det er et par forskjellige alternativer når det gjelder veivalg og nå gikk Jule og jeg hver vår vei. Jeg valgte ruten med minst opp og ned. Knærne mine var ganske kjørt etter dagen før og jeg ville gi dem en sjanse til å hente seg inn. Min rute gikk oppe i fjellsiden. Jule gikk en rute som gikk dypt nede i dalen. Været var fint da vi startet, men allerede i 11-tiden hørte jeg torden og kunne se mørke skyer over Núria. Jeg tok en pause og ventet litt før jeg gikk videre og unngikk dermed det verste regnet. Jeg kom frem til Núria litt før Jule. Núria er et gammelt kloster som nå er hotell og restauranter. Det ligger i en nasjonalpark som er et populært turområde. Litt etter at vi kom dit begynte det å regne skikkelig igjen. Det var forventet at det skulle regne i noen timer, så vi bestemte oss for å henge på et innendørs picknick område til regnet ga seg. Så skulle vi gå 1-2 timer til et egnet område å slå leir. Værmeldingen da at det skulle slutte å regne kl 18. Et kvarter før begynne det å lysne og regnet avtok. Så da var det på med ryggsekken igjen for å gå opp til en leirplass på ca 2500 meters høyde.

Natten var klar og fin og temperaturen var nede i 5-6 grader. Det er en ganske stor kontrast til hva vi hadde bare et par dager før hvor vi hadde rundt 30 på ettermiddagen. Det er alltid litt vanskelig å sove når jeg har gått til rett før leggetid, men jeg fikk nok hvile. Ruten gikk videre opp til det høyeste punktet vi skulle passere. Og siden vi først var så høyt oppe, så gikk vi opp på noen topper i nærheten også. Den høyeste var på 2826 meter. Været var nydelig og vi koste oss. På vei ned hadde vi en litt lengre pause for å tørke telt. Det blir en del kondens når det har regnet og temperaturen synker på natten.

Fra denne dagen går det mer nedover enn oppover, og det er hardt for føtter og knær med nedoverbakker. Det skulle regne en del på ettermiddagen og kvelden, så Jule og jeg hadde booket et rom i en liten by som heter Setcases. Det begynte å regne allerede på veien nedover og torden gjallet i den dype dalen jeg gikk i. Det var egentlig ganske håndterbart helt til jeg krysset bygrensen ca 500 meter før hotellet. Da var det som å gå under en stor foss. Gatene ble elver og jeg sleit med å navigere til hotellet jeg ikke helt husket hva het. Jeg tror aldri jeg har vært så søkkvåt noen sinne før. Innholdet i sekken var heldigvis pakket i en plastsekk, så det var tørt. På hotellet imponerte jeg med mine begrensede spanskkunnskaper og fikk ordnet vask av tøyet vårt og gamle aviser til å putte i skoene for å tørke dem.

Værutsikten var bedre for dagen etter, men jeg var like vel forberedt for regn. Som vanlig var det fint vær og fin temperatur på morgenen. Etter et par kilometer dukket også et britisk par vi har hatt litt kontakt med opp. Ruten gikk ikke så mye opp denne dagen, men ganske mye ned. Ruten går også gjennom mer befolkede områder nå. Først kom vi innom en liten by hvor vi hadde en brunsj, så til en annen liten by hvor vi spiste en tidlig middag. Her stoppet egentlig dagens etappe, men vi valgte å gå noen kilometer inn på neste etappe også. Vi fant en fin plass for å slå opp teltene men det var ikke tilgang til vann der. Dette viste vi, så vi hadde båret med oss nok. Vi gikk såpass mye nedover at klimaet har endret seg betraktelig. Vi er nede på ca 500 meter. Luften er tung og klam, det er varmt og det er betydelig færre steder å finne vann. Det betyr at vi nå bære med oss mer, så sekken blir tyngre. Terrenget er ikke like bratt, så på et vis så jevner det seg ut.

Natten ble mer urolig en vi likte. Vi hørte en del villsvin og på morgenen så vi ferske spor bare 15-20 meter fra teltene. Et det noe jeg ikke vil ha besøk av inn i teltet så er det villsvin. På tross av en natt med mindre søvn en ønsket så var vi i gang til vanlig tid. Planen var nok en gang å gå 1,5 etapper. Det ble en veldig tung dag, stien var kronglete og det var ekstremt varmt og klamt. Selv om vi er i lavlandet skal vi mange hundre meter opp og ned hver dag. Vi stoppet et par steder for å bade og det var direkte ekkelt å ta på de svette og seige klærne etter hvert bad. Vi endte opp på en campingplass med elektrisk gjerde for å holde villsvinene ute. Så det er håp om en god natts søvn.

Andorra fremstår som et land med god økonomi hvor ting blir bygd og vedlikeholdt. Det var nesten surrealistisk å ta bussen fra Encamp til hovedstaden Andorra la Vella og gå rundt i handlegatene der. Det var et godt utvalg av butikker og jeg fikk tak i alt jeg trengte. Litt sightseeing ble det også. Jeg hadde egentlig ikke behov for en hviledag, så jeg hadde nok energi å ta av.

Neste dag begynte turen ut av Andorra. Stien var veldig god og det var jevn stigning hele veien. Jeg tror aldri det har vært så lett å få opp 1400 høydemeter noen sinne før. Planen var å gå 1,5 étape denne dagen. Vi gikk litt til opp før vi skulle best ned i en dal. Jule kommenterte at stien nå var så dårlig å gå på at man skulle tro vi hadde krysset grensen og var tilbake i Catalonia. Noe vi også var. Grensene er ikke akkurat godt merket. Vi fant oss en teltplass i et beiteområde. Det er let over alt og vi måtte lete en stund før vi fant et sted uten kumøkk. Vi hadde egentlig perfekt utsikt til kveldens store begivenhet – en fullstendig solformørkelse. Den skulle inntreffe ca 20:30. Det er dessverre ofte skyer på kvelden hey og det var det også denne kvelden. Men det ble ganske så mørkt noen minutter før det ble lyst igjen. Så om jeg ikke fikk sett solformørkelsen, så har jeg i alle fall opplevd den.

Neste dag startet som vanlig med at vi gikk oppover. Ikke så mye, bare litt over 600 meter. Det er tungt å gå oppover, men det som er skikkelig hardt er å gå nedover. Flate partier eksisterer knapt. Vi gikk ned nesten 1800 meter. Fra å være i kjølig høyfjellsluft kom vi ned til ca 30 grader. Det er tydelig å se at terrenget endrer seg. Vi er ikke helt ferdig med høyfjellet, men mer og mer av turen blir i lavlandet. Vi valgte å overnatte på en campingplass med svømmebasseng.

Dagen etter måtte vi innom et supermarked for å handle mat. Siden det ikke åpnet før halv ni ble det en veldig rolig morgen. Vanligvis begynner jeg å gå rundt klokken 7. Ruten gikk primært på veier, grusveier eller gode stier. Det var også relativt flatt med bare 1000 meter opp og ned totalt. Vi gikk ca 31 km, og det gikk ganske fort. På slutten an etappen møtte vi igjen folk vi kjenner litt fra før og alle skulle til den samme campingplassen. Det er hyggelig å slå av en prat med andre som går den samme turen og dele erfaringer. Kveldens store tema var været. Ville det bli tordenvær eller ikke den kvelden og Hvordan blir været de neste dagene. Været holdt seg fint, så vi trodde vi slapp unna den kvelden, men så begynte det å dryppe litt. Det var uansett sent, så jeg gikk i teltet for å slappe av litt og gjøre meg klar til å sove. Jeg kom ikke så langt som til tannpuss før himmelens sluser åpnet seg med bulder og brak. Og det var ikke bare regn som trommet på teltet. Det kom store hagl også og jeg var litt bekymret for om teltet ville tåle det. Det gikk greit med mitt telt, men en av de andre hadde fått hagl gjennom teltduken. Det kom ganske mye tegn også og det ble en vanndamm under teltet mitt. Heldigvis holdt bunnduken tett.

En skal ikke ta lett på dårlig vær her, og det er meldt mye dårlig vær de neste dagene. Det kommer typisk på ettermiddagen eller kvelden, så det gjelder å være på rett sted til rett tid. Vi skal snart over det høyeste fjellpasset på hele turen og der vil vi ikke være i tordenvær.

Turen gikk videre inn og opp en lang dal. Dette er et populært turområde. Vi valgte å gå en og en halv etappe denne dagen og skulle ende opp i et ubemannet Refugio med sengeplass til ni personer. En blikkboks som var plassert og boltet fast på 2500 meters høyde. Blikkboksen er på ca 5 *2.5 meter. Langs den ene langveggen er det to køyesenger med tre køyer i hver. Det er ikke høyt under taket og den nederste køya er i praksis på gulvet. Det er ikke mulig å sitte i køene. Opp den andre langveggen er det en køyeseng med tre køyer og et lite bord med noen krakker. På kortveggen er det et lite vindu og en liten benk for matlaging. Vi var tidlig ute, men det var allerede et par andre der og det kom stadig flere. En familie på fire kom joggende opp de siste stupbratte bakkene for å komme før et par jenter. Jentene valgte å sove på gulvet, det går akkurat to i bredden. Selv etter at det var fullt var det flere som kom innom. Det er et høyt fjellpass like etter denne hytten og det et ikke noe særlig å være der oppe når ettermiddagens uvær kommer. Men været var fint veldig lenge. Noen valgte å telte og et par karer bestemte seg for å gå over passet til Andorra. Så startet et hinsidig tordenvær med kraftige hagl. Det var helt hvitt utenfor. Da var det godt å ha en sengeplass å krype inn i. Det var temmelig trangt i blikkboksen, men god stemning. Noen begynte til og med å synge julesanger. Alle var i seng til 20:15 og lyset ble slukket. Litt før 22 ble vi vekket av to unge jenter som ville inn. De var dårlig rustet for været og var slitne, våte og kalde. Det var plass til to til på gulvet og det ble funnet frem et par liggeunderlag og noen varme tepper. Totalt var vi altså 14 som overnattet i den knøttlille blikkboksen.

Dagen startet brått klokken halv seks for da hadde førstemann bestemt seg for å stå opp. Pakking og frokost gikk overraskende greit på den lille plassen. Det regnet fortsatt litt da vi begynte å gå oppover mot fjellpasset på 2740 meter. Stien var bratt og den gikk i løse steinmasser, så det var lett å begynne å skli nedover. Dette fjellpasset et også grensen til Andorra. Vi hadde en kort pause for «second breakfast» i solen en halvtimes tid etter fjellpasset, det var en nydelig morgen. Videre gikk stien nedover til en skidestinasjon siom heter Arinsal. Der rakk jeg «third breakfast» på en pub før jeg handlet på et utmerket supermarked og gikk ned til hostellet hvor Jule og jeg skulle dele et rom. Det var egentlig en alt for kort dag.

Etter en vesentlig bedre natt en den forrige gikk vi nok en gang en og en halv etappe for å komme til Encamp, som er en litt større by i Andorra. Denne dagen bød på litt mer variasjon en vanlig, for sliten gikk opp og ned flere ganger i stedet for det langt mer vanlige at vi går bare opp for så og gå bare ned. Vi sneiet også rundt noen andre mindre byer. Det er helt merkelig å høre trafikkstøy fra en by igjen. Vi møter jo stadig på biler, men et konstant sus fra biltrafikk har jeg ikke hørt på lenge. I Encamp har jeg et hotellrom for meg selv i to netter slik at jeg får en hviledag. Den skal brukes til litt shopping, sightseeing, småreperasjoner an utstyr og avslapning.

Hviledagen gjorde, som alltid, godt. Dagen ble brukt til å sove, lese, handle inn mat til de neste dagene, drikke kaffe, lade batterier og bade. Vi la også opp en plan for den neste dagen. Det kommer noen etapper i «lavlandet» nå, og flere av dem er relativt korte. Planen var å gå en og en halv etappe dagen etter.

Det er selvfølgelig ingen planer som overlevert det første møtet med virkeligheten. Værmeldingen tilsa nok en gang tordenbyger på ettermiddagen, og dem første delen av dagen gikk så utrolig fort. Jule ringte for sikkerhets skyld det neste refugioet, som var på slutten av den neste etappen, og de hadde plass til oss. Værmeldingen slår ikke alltid til og det var nydelig da vi begynte å gå opp til dagens fjellpass på ca 2200 meter. Men så begynte det å buldre og etter hvert kom det litt regn. Jule går en del raskere enn meg og da hun var på det høyeste smalt det rett over oss. Jeg ble stående under ett tre i skogen godt nede i fjellsiden og ventet til været roet seg, men Jule gikk ned på den andre siden. Avgjørelsen om å ta inn på et refugio var ikke så dum. Vi fikk virkelig god mat til middag og for en gangs skyld sov jeg godt.

Vi bruke litt tid på å finne ut av hvordan vi skulle løse den neste dagen. En etappe var litt lite og det var dårlige muligheter for å campe før mot slutten av den neste etappen. Vi hadde ikke lyst til å gå begge. Men den første etappen gikk ganske mye nordover og den andre gikk ganske mye sørover, så vi fant en rute som gikk mer direkte fra starten på den første til slutten på den siste. Vi så at vi sparte ca 10 km og 600 høydemeter og totalt ble det en passe lang dag. Usikkerheten er selvsagt at vi ikke vet noe om kvaliteten på stiene. Værmeldingen var helt nydelig med svært lav sannsynlighet for nedbør. Det ble en usedvanlig fin tur på veldig god stier som gikk innom en rekke knøttsmå landsbyer før vi nok en gang skulle 1300 meter opp og over et fjellpass på 2200 meter. Det er jo tungt å gå opp, men det gikk rimelig greit denne dagen også. Vi slo opp telt på en campingplass og begynner å se etter den butikken som ikke er her lengre. Det var nødvendig med påfyll av mat og snacks for to dager. Noe fikk vi takk i på en bar og noe på campingplassen, så det løste seg. Men det fine været varte ikke. Det kom et hinsidig tordenvær med kraftig regn og det var ikke annet å gjøre enn å ta det med ro i teltet. Litt irriterende å ikke ha fått dusjet eller spist først.

De neste dagene skal vi tilbake til høyfjellet og krysse grensen inn i Andorra. Det blir nok en hviledag igjen der. Vi har nok en gang gått to doble etapper og ligger godt an i løypa.

Det var nok en gang lett å komme i gang på morgenen. Først over et felt med kampesteiner og over en liten kolle. På toppen kunne vi se at det fortsatt brant i fjellet. Etter en times tid kunne vi også kjenne røyklukt. Ruten gikk ned til en vei og bort til en hytte som heter Conangles. Veien var en motorvei men ruten skulle gått på en grusvei som gikk parallelt. Grusveien var stengt, så alternativet var å gå på motorveien i 2 km. Vi var forberedt på at vi ikke ville komme oss videre fra Conangles, men det var visst mulig. Det var like vel ikke åpenbart hva vi skulle gjøre. Med en så omfattende brann så er det ikke så kult å ligge i telt og ikke vite hvordan den utvikler seg. For å ha lov til å telte måtte vi også så leir på over 2000 meter og ikke sette opp telt før nærmere solnedgang, noe som var problematisk fordi det var meldt tordenvær og regn. Jule ringte en hytte som heter Restanca for å sjekke om de kanskje hadde plass til oss like vel. De hadde vært fullbooket sist vi sjekket. Vi hadde flaks for nå hadde de plass til oss. Vi hadde allerede gått i fire timer og vi hadde fem timer til foran oss. Vi gikk på ganske radig. Innimellom kunne vi høre torden i det fjerne. Et par kilometer før hytten begynte det å regne og tordne skikkelig. Selv med regntøy ble det ganske vått før vi var fremme. Men en varm dusj og en god middag gjorde susen. Den første av to doble etapper vært unnagjort.

Det er en grunn til at jeg egentlig ikke er så begeistret for å ligge på hytter. Jeg sover veldig dårlig og det gjorde jeg også denne natten. Frokosten startet først 7, så vi kom sent i gang. Den første delen gikk over lange felt med kampesteiner, den andre delen skulle være relativt lett. Til sammen beregnet til ca 10 timer effektiv gange. Regnet på kvelden og natten hadde gjort godt så det var mindre støv, luften var frisk og det var ikke så ekstremt varmt. Det var også litt skyet. Den første delen gikk en halvtime raskere enn beregnet og det startet også ganske bra på den andre delen. Rien fikk gjennom en nydelig nasjonalpark med masse sjøer. Vi skulle over tre fjellpass, men ingen an dem bat så høye i seg selv. Totalt ble det «bare» ca 1200 meter stigning. Etter det siste passet fikk det nedover. Vi skulle langt ned og tilsammen ble det 1900 meter ned i løpet av dagen. Det kjentes godt i beina på slutten av dagen, så det gikk ikke så fort på slutten. Like vel så holdt vi oss innenfor dem beregnede tiden. Vi fikk akkurat den siste plassen på en campingplass med svømmebasseng. Her blir det en hviledag før turen fortsetter i et litt lavere terreng før vi kommer til Andorra om noen dager.

Jeg våknet tidlig og var usedvanlig raskt klar til å gå videre i mine «rene» klær. På vei ut av Parzán fant jeg også Chris i grøftekanten ved motorveien. I alle fall så det ut til å være teltet hans. Dagen kunne deles i to faser. Del 1 gikk jevnt og trutt oppover  ca 1400 høydemeter på ca 12km. Så gikk det nedover igjen ca 900 meter på ca 10 km. Mesteparten av tiden på grusvei, men innimellom på gode stier. Mye av turen var i skog, men det var et lite parti på midten med litt fjell og utsikt. Egentlig en ganske kjedelig etappe. Innimellom regnet det noen få dråper, men ikke på langt nær nok. Jeg overnatter på en campingplass hvor jeg treffer både kjente og nye personer. En av jentene fra de første dagene dukket også opp, jeg har ikke sett henne på over en uke. Men sånn er det, noen ganger går man fortere andre ganger saktere og plutselig treffes man igjen eller så sees mann aldri mer.

Jeg har begynt å føle meg ganske pigg på morgenen og jeg kom tidlig opp og i gang. Som vanlig ganske mye oppover, men bare ca 1200  meter denne gangen,før det gikk nedover igjen, og ganske mye nedover. Det var fine stier og veier å gå på og etappen endte opp på en stor campingplass med svømmebasseng. Skikkelig luksus med andre ord. På kvelden bruke vi litt tid på planlegging. Ruten videre går gjennom en nasjonalpark hvor det er absolutt forbudt å campe. Det var noen etapper å gå før vi kom dit, men mulighetene for å slå opp telt var ikke så mange, men etappene var relativt korte, så planen ble å gå først en vanlig etappe, så en dobbel og campe rett utenfor nasjonalparken og så en dobbel til for å komme gjennom nasjonalparken og så en hviledag.

Jeg bestemte meg for å ta det ganske rolig på den ene enkeltetappen. Dagen startet med å gå en lang grusvei oppover mot fjellet. Vi kunne tatt en buss langsmed denne veien, den passerte oss flere ganger, men det føltes riktigere å gå. Løypen endret ganske kraftig karakter etter grusveien og flere felt med kampesteiner måtte krysses før vi kunne klatre opp til dagens fjellpass. Da hadde vi gjort unna ca 1700 m stigning. Utsikten var fantastisk, men den var også veldig trist. Det steg røyk fra en fjellside litt lengre borte. Det er ekstremt tørt og nå hadde det begynt å brenne i furuskogen rundt dette fjellet. GR11 går rett ved der det brenner og vi har fått beskjed om at stien er stengt. Den fine planen vi lagde må legges til side og vi må finne en alternativ vei rundt. Men først må vi komme oss ned fra leiren, vi campet ved et lite vann på nesten 2500 m høyde.

Morgenen startet rolig og fredelig på fine skogsstier innover i Ordesadalen. Dette er en dyp canyon som har vært vernet i veldig lang tid. Det kryr av turister der, men det var overraskende stille like vel. Stiene var veldig gode og enkle å gå. Det går elv gjennom dalen med mange små fossefall som ender i kulper det hadde vært perfekt å bade i. Men i denne dalen er alt forbudt. Det eneste som er lov er å gå og kikke. Det er heller ikke lov å campe her, så jeg måtte ut av dalen på den andre siden og et godt stykke videre. Dalen endte i en bratt klippevegg, men det var en grei, men bratt og luftig sti som var godt merket opp. Jeg trodde egentlig det verste med dagen var over da jeg kom opp, men etter å ha gått et lite stykke skulle jeg ned en annen dal som var bratt og utrolig knotete.

Jeg tror aldri jeg har brukt så lang tid på tre kilometer noen sinne. Til slutt kom jeg frem til et sted jeg visste det var mulig å campe. Der møtte jeg igjen min tyske bekjente Jule og en britisk pensjonist Chris. Stedet var idyllisk med nesten like fine badekulper og fossefall som i Ordesa dalen, men uten hundrevis av turister. Det ble en hyggelig kveld.

Så kom dagen for store opp og nedturer. Først skulle vi opp ca 800 m til et fjellpass, og deretter ned ca 1200 m. Stien ned var ekstremt bratt og det krevde mye konsentrasjon å gå. Vel nede stoppet Jule og jeg på et refugio for å spise lunsj. Chris kom ned i det vi var klare til å gå videre, han valgte å bli der. Reglene for å campe i Spania er veldig strenge, og på grunn av hetebølger og ekstrem brannfare håndteres dette strengere enn vanlig. Vi bestemte oss derfor for å gå til en ubemannet hytte hvor det var lov å overnatte. Nok en gang skulle vi opp 350 meter. Totalt bruke vi nesten 8 timer på å gå ca 13 km.

Da vi kom frem til hytten klarte vi ikke å åpne døren. Vi vurderte å gå videre, men det ville betydd minst to timer og 600 høydemeter til.

Mens vi satt der og funderte på hva vi skulle gjøre hørte vi at det kom en bil. Det var en «skogvokter», vi spurte om hytten og han hjalp oss, med noe strev, å få opp døren. Det var en koselig liten hytte og det var veldig godt å slippe å måtte gå videre. Hadde vi slått opp teltet der kunne vi fått en saftig bot. Vi hører stadig om folk som har blitt bøtelagt.

Det er ikke like tungt å stå opp om morgenen nå, men å si at jeg startet dagen uthvilt et også ganske langt fra virkeligheten. Vi var oppe ganske tidlig og fortsatte turen mot Parzán i hvert vårt tempo. Ruten gikk nok en gang opp mot 2150 meter og det var panoramautsikt til fjellsiden vi gikk ned dagen før.

Siste halvdel av etappen gikk på en grusvei ned til Parzán, som er et knøttlite sted med to butikker, en bensinstasjon og et hostel. Vi tok inn på hostellet i stedet for å lete etter en teltplass. Siden det er så tørt er de svært påpasselig med at ingen telter der de ikke skal, så det er litt tricky. De neste etappene kommer til å slutte like ved campingplasser, og så får vi se hvordan det blir videre. Vi krysser fingrene for litt regn. Når det er så tørt så blir alt også veldig støvete og kombinasjonen av svette og støv gjør klærne ganske så udelikate. Da er det godt å stoppe et sted og på en tid som gjør det mulig å vaske og tørke dem. Campingplassene er slike steder, så derfor frister det å stoppe der.

Jeg fikk etter hvert en seng i Refuigioet og jeg fikk en god middag. Det begynte å regne og tordne i det jeg la meg og jeg sendte noen varme tanker til en tysk dame som telter like ved. Jeg hadde møtt henne flere ganger etter Ochagavia. Den sengen jeg fikk tildelt var øverst oppe på en hems, og selv om det vindu stod åpent var det glovarmt. Jeg var ikke sikker på hvordan formen min var da jeg våknet, men jeg ville i alle fall vekk fra dette stedet. Om så bare få noen få hundre meter og slå opp teltet. Men det ble et stykke lenge en det. Jeg gikk opp til det som er beskrevet som det mest krevende passet på turen. Collado de Tebarray på 2765 m. Det var «bare» 600 m stigning, men det gikk rett opp. De siste metrene måtte jeg klatre. Men det gikk overraskende greit. Temperaturen var fin og kjølig. Rett etter Collado de Tebarray var det er nesten like høyt pass som heter Collado del Infierno på 2721 m, men det var en lett affære siden jeg allerede var så høyt oppe.

For meg var dagens største utfordring det som kom etterpå, nemlig å tråkke meg gjennom flere kilometer på en «sti» som gikk over kampesteiner. Det var tungt for ankler, føtter og knær og gikk ganske seint. Jeg holdt like vel den oppgitte ettappetiden. Like før slutten av etappen kom jeg til et nytt Refugio hvor det var nødvendig å ta en avgjørelse. Her møtte jeg også den tyske damen igjen, men hun gikk videre før jeg rakk å bestemme meg. Det ideelle hadde vært å ta en snarvei til et stykke inn på neste etappe, men værmeldingen var ganske dårlig. I dette alternativet ville jeg slippe å gå flere hundre meter ned til der etappen egentlig slutter, bare for å gå opp de samme metrene dagen etter. Jeg kunne selvfølgelig gått ned dit etappen gikk, men et annet alternativ var å bli på dette refugioet. Etter å ha spist og tenkt litt, så valgte jeg å bli. Denne gangen fikk jeg tildelt sovesal umiddelbart og valgte meg en underkøye. Det startet mye bedre enn på det forrige stedet.

Jeg våknet morgenen etter og var glovarm og kunne nesten ikke puste. Spanjolene er hysterisk redd for frisk, kjølig luft, så noen hadde selvfølgelig lukket alt av vinduer. Det ga ikke akkurat en forfriskende søvn. Jeg spiste en god frokost og pakket meg avgårde. Jeg hadde to alternative starter på dagen. Den ene var å få flere hundre meter rett ned for så å gå flere hundre meter rett opp, eller gå en litt kortere vei som var relativt flat. Det ble selvfølgelig den flate og korte varianten. Denne stien fulgte et gammelt rør som var lagt langsmed fjellet. Det var til tider ganske bratt terreng på siden av røret og det var partier hvor det var laget tunneler for røret. De var ikke veldig store, så jeg måtte kroke meg godt sammen for å komme gjennom. Da jeg kom tilbake på den offisielle stien ventet nye mengder med kampesteiner på meg. I begynnelsen var de litt organiserte og ikke så vonde å gå på, men det varte ikke. Etter noen timer endret det seg heldigvis til det bedre og jeg fikk god sti og grusveier resten av etappen. Jeg passerete et minnesmerke for en spansk soldat som hadde mistet livet i en redningsaksjon noen år tidligere litt før jeg kom til en idyllisk bro som markerte slutten på etappen. Da jeg kom frem vært jeg helt tom for krefter og jeg hadde egentlig bestemt meg for å slå meg til ro på campingplassen rett ved, men den var helt grusom, så jeg satt meg ned ved den idylliske broren, kjølte føttene i det kalde vannet og tenkte ut hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å haike til en campingplass 8 km lenge need i dalen hvor jeg skulle ta en hviledag. Dette ville også være et godt utgangspunkt for den neste etappen.

Jeg fikk ganske raskt haik med en spanjol. Han hadde vært på øvelse i Norge da han var i militæret og hadde fått sjokk av de norske soldatene som isbadet. Han fortalte også hvorfor han var i akkurat denne dalen der jeg møtte ham nå. Da han var i militæret hadde han en venn som var med på redningsarbeid i fjellet. En dag røk tauet han var sikret med, og han falt og døde. Dette var forklaringen på minnesmerket jeg hadde sett da jeg gikk nedover. Han reiste hit hvert år for å minnes vennen sin.

Det var godt med en hviledag med klesvask, masse mat og en god bok i skyggen. Jeg hadde en liten shoppingtur til den lokale landsbyen. Der traff jeg også den tyske damen igjen. Hun bodde på campingplassen ved siden av. Hun hadde også en hviledag i dag. Vi diskuterte videre veivalg, mulige stedet å campe fremover og vi kommer nok til å treffes nå og da. De neste dagene blir litt tricky for det starter med en svært viktig og mye besøkt nasjonalpark hvor det ikke på noen som helst måte er lov å campe, så vi må jobbe oss gjennom denne på en dag. Så dagen etter dette skal vi ha den lengste og bratteste nedstigningen på hele turen. Så blir det litt mer normalt igjen, men det kommer flere nasjonalparker, men de blir lettere å håndtere.