Etter to ganske harde dager hvor vi hadde gått ca 3 mil hver dag var det på tide med en litt roligere etappe. Det var også meldt høye temperaturer og kanskje litt regn utover dagen. Vi begynner virkelig å komme ned i lavlandet og nå skal vi ikke over 1000 meter flere ganger. Naturen endrer seg også, så det er tydelig at vi nærmer oss Middelhavet. Motbakkene er fortsatt ganske tunge og det skyldes i stor grad temperaturen kombinert med høy luftfuktighet. Selv om typene ikke er like høye, så det det flere av dem, så den akkumulerte stigningen per dag et fortsatt betydelig. Denne dagen gikk turen nesten rett nord, det er nødvendig for å slippe å tråkke på asfaltvei hele testen av turen, men det kjennes litt bortkastet når målet ligger i øst. Vi kom heldigvis frem til en campingplass før temperaturen ble for ille, men det var veldig ubehagelig selv når vi var i ro. Ettermiddagen ble brukt til å planlegge de siste etappene og hjemreisen. På kvelden begynte det å tordne, etter hvert kom det også litt regn.
Neste dag gikk ruten østover igjen. Målet var en liten by som er preget av grensehandel og her hadde vi booket et hotellrom. Det er ikke så lett å finne egnede områder for campe i det fri, så vi må ha enten hotell eller campingplasser. Dagens høyeste topp var på litt over 700 meter og endelig kunne vi se havet. Vi gikk ca 25 km denne dagen, men mesteparten var på grusvei, så det gikk ganske fort.
Etter en natt på hotell kom vi oss ekstra tidlig avgårde. Det var fortsatt mørkt da vi begynte å gå. Vi stoppet for å spise frokost etter å ha gått en times tid. Vi krysset flere åser og fra høyden kunne vi ser hvordan vi stadig kom nærmere havet. Det var en kjølig dag og stort sett overskyet, så temperaturen var behagelig. Ruten gikk også mye på grusveier så det gikk raskt. På ett punkt tok vi en liten avstikker på noen meter fra stien for å se på et fly som hadde styrtet i åssiden. Vi passerte noen små landsbyer, men det var i siesta tiden, så ingen ting var åpent. Målet for dagen var en slags campingplass som vi ikke helt klarte å finne noe særlig informasjon om. Vi gikk til der vi trodde det var, fant et hus og prøvde å få oppmerksomheten til noen som pratet inne. Det viste seg at campingplassen egentlig var stengt, personene vi fikk kontakt med var der for å passe hunden til eierne. Men det var ikke noe problem, vi kunne campe der like vel. Det ble en god slutt på en 34 km lang etappe. Nå er det bare en lang innspurt som gjenstår.
