Snartur

Etter en hviledag i høljregn på Ramberg camping kom godværet nok en gang frem og jeg fortsatte ferden nordover. Jeg hadde to tunneler foran meg. Den første unngikk jeg ved å ta en sykkelferge. Det er en gammel fiskebåt som eies av en stiftelse og som driftes av pensjonerte fiskere, som kjører syklister i ferge mellom Nusfjord og Ballstad. I dag var jeg eneste passasjeren og jeg fikk en god innføring av kapteinen i alt vi så rundt oss.

Fra Ballstad syklet jeg til Leknes og fra Leknes tok jeg en alternativ vei fra hovedveien. Det var utrolig godt å sykle på en vei med lite trafikk og så nydelig natur. Hovedveien i Lofoten, E10, er veldig trafikkert og kanskje spesielt ille i år. Lunsj hadde jeg kjøpt med fra et bakeri i Leknes og den ble inntatt ved en kritthvit strand.

Etter noen mil til måtte jeg like vel ut på E10. Like før Kabelvåg var det nok en lang tunnel som jeg hadde lite lyst til å sykle gjennom. Det gikk en gammelvei uten om denne også, men her var ikke standarden like bra som jeg har opplevd tidligere. Det var en fin tursti å gå på, men det var litt mye løs grus og pukk til å sykle. Den gikk på en god del høydemeter også.

Jeg endte på en fin campingplass i Kabelvåg. Sliten etter 96 km på en dag.

Jeg har overnattet på en campingplass like ved flyplassen i Bodø. Det var ikke så mange fly heldigvis. Jeg hadde en sterk følelse av déjà vu da jeg kom dit og det tok litt tid før jeg forstod hvorfor. Plutselig så jeg en rekke med hvite campinghytter, og det har jeg jo bodd en gang før. Jeg var jo i Bodø for første gang og løp norgescup i orientering da jeg var 20 år. Ung og optimistisk hadde jeg reist opp uten noen plan for overnatting og fikk bli med en familie jeg kjente på hytta de hadde leid for natten mellom de to konkurransedagene.

Fra Bodø tok jeg ferge til Moskenes. Jeg hadde lest i avisene om at det kunne være trøblete å komme med selv for fotgjengere pga reduser kapasitet pga corona. Jeg møtte opp på kaia nesten to timer før avgang og kom først i køen. Jeg er ikke sikker på om alle som møtte opp kom med. Turen over var svært behagelig, sol fra blå himmel og blikkstille hav.

Det er mye biler og mange turister i Lofoten. Selv om arealet her er stort er det ikke så mye av arealet som kan utnyttes til folk. Det meste er jo stupbratte fjellsider. Veiene er smale og trange og det har sin fordel for meg som syklist. Alle bilene er fullstendig klar over at de kan møte en uerfaren sjåfør med bobil rundt neste sving og kjører deretter. De har også veldig bra tunneler her. Alle de fire tunnelene jeg har møtt har hatt en ca 3 m bred asfaltert vei som går parallelt og som er omtrent like lang og bratt som tunnelen. I tillegg er de bilfrie.

Jeg la meg til på en campingplass i Ramberg og siden dere var meldt regn og vind hele fredagen blir det en hviledag her. Teltet ble slått opp strategisk i forhold til vindretning. Men det er trangt og litt for mange andre her i forholdt til hva jeg egentlig trives med.

Avstand tilbakelagt: 33 km

Etter at jeg fikk et nytt dekk i Ørnes gikk det urolig mye mere komfortabelt videre. Jeg holdt herlig god fart, sola skinte og alt var nydelig. Jeg stoppet for en pause ved Ureddplassen. Dette er en rasteplass som nok er mest kjent for det vakre toalettet og ikke for minnesmerket etter de som gikk ned med Uredd under andre verdenskrig.

Etter Ureddplassen kom jeg til en serie med tunneler, den lengste på over 3 km. Dert er litt styr å sykle i tunnel. Først må juletrepynten frem og på. Jeg sykler alltid med refleksvest og flere lykter både foran og bak. Fullt av reflekser har jeg også. Det skal ikke være noen tvil for bilistene om at jeg er der. Den lengste tunnelen gikk veldig greit, men så har ingeniørene kombinert det verste av to verdener. Først skulle jeg slite meg opp fra omtrent havnivå til nesten 200 m over havet og så skulle jeg tråkke gjennom diverse tunneler, den første var fortsatt i motbakke. På den andre siden skulle jeg trille med til havnivå igjen. Jeg synes tunneler bør være flate og starte ved foten av fjellet. Det ble flere bakker og fjell jeg skulle over og jeg endte med å overnatte på en campingplass ved Kjellingstraumen.

Jeg syklet videre mot Bodø… Dvs – det var usannsynlig mye bakker i begynnelsen og jeg måtte av og trille. Utforbakkene var dog lange på andre siden. Fra Saltstraumen og inn til Bodø var det en skikkelig sjarmøretappe med fin og flat sykkelvei hele veien. Været var nydelig og varmt.

Ørnes til Kjellingstraunen: 58 km
Kjellingstraumen til Bodø: 64 km

Punkteringen jeg hadde ca 50 km fra Nesna var ikke en liten enkel greie som det bare var å lappe og sykle videre med. Det viste seg allerede etter det første byttet av slange at det var noe større ettersom den nye slangen også endte med et stort smell før jeg engang fikk satt hjulet på sykkelen. Det hadde blitt et hull i selve dekket og når dekket ikke klarer å holde slangen på plass, så sprekker slangen. Men gode råd er ikke alltid så dyre, jeg hadde Litagod sjokolademelk i verktøykassa og fikk raskt laget en fiks.

Det var med en smule angst jeg syklet videre dagen etter – for hver minste lille hump kjente jeg på frykten for et nytt smell. De to ødelagte slangene hadde jeg lapper kvelden før. Jeg visste ikke hvor langt jeg måtte sykle før jeg kunne få tak i et nytt dekk, i ytterste konsekvens måtte jeg komme meg på hurtigruta fra Ørnes til Bodø. Problemet var at det var ca 87 km til Ørnes og jeg hadde allerede syklet ca 15 km med ødelagt dekk. Men det holdt foreløpig. Jeg stakk innom enhver butikk for å sjekke om de hadde noe, men det nærmeste jeg kom var slanger til trillebårdekk.

Etter ca 15 nye kilometer sa det plutselig PANG igjen. Fiksen var utslitt og klarte ikke holde slangen inne i dekket. Jeg satt meg ned og lagde en ny fiks med restene av Litago-kartongen fra dagen før. Denne gangen forsterket jeg den med tape før jeg syklet svært sakte og forsiktig videre. Det var ubehagelig å ha et sånt tykt fremmedlegeme i hjulet.

Etter 30 nye km hadde jeg nok en gang flatt dekk, og jeg byttet slange igjen etter å ha spurt noen møtende syklister om de hadde et ekstra dekk.

Jeg var innom en campingplass og der fikk jeg vite at de hadde en sportsbutikk som solgte sykler i Ørnes. Jeg ble utrolig lettet og glad for nå slapp jeg i alle fall å ta båten helt opp til Bodø. Jeg måtte bare komme meg til Ørnes, og det var fortsatt 30 km å sykle dit. 14 km før jeg kommer til den siste ferga som skal ta meg til Ørnes ble dekket flatt igjen. Jeg prøver først å pumpe det opp, men det tar ikke lange stunden før det er flatt igjen. Jeg biter i det sure eplet og stopper ved en kirkegård for å lappe en slange og bytte den.

Jeg kommer meg til fergeleiet og jeg får første ferga til Ørnes på morgenen. Jeg stod nesten og klorte på døra til sportsbutikken da de åpnet kl 9. Og jeg fikk nytt dekk. Han på verkstedet var imponert over at jeg hadde klart å sykle 103 km på et ødelagt dekk – de fleste hadde ikke kommet seg videre etter den første punkteringen.

Moralen er: legg ikke ut på langtur uten Litago og tape i verktøykassa. Løsningen var forøvrig et tips jeg hadde fått av en kollega før jeg dro – det er ikke alltid jeg får de lyse ideene selv.

Det var litt tungt å komme i gang igjen etter en hviledag i Nesna. Det ble ikke bedre da jeg etter ca 10 km på veien møtte et skjult som varslet 9 % stigning i 2-14 km. Jeg skulle med andre ord over et fjell. Jeg var forsåvidt mentalt forberedt på dette, men det var et slutt like vel. De 5 kilometerne med nedoverbakke på andre siden veide like vel ikke opp for sluttet oppover. Det neste fjellet jeg kom til skulle jeg gjennom. Nesten 3 km i en trang og mørk tunnel. Så skulle jeg sykle et stykke til før jeg skulle gjennom nok et fjell.

Det hadde vært bygevær hele dagen, noe jeg også hadde vært forberedt på. Jeg var storfornøyd da jeg svingte inn på en rasteplass med fancy toalett i det det begynte å dryppe. Jeg fikk på meg regntøyet og tråkket videre for jeg forstod at denne nytten kunne bare en stund. Et par kilometer før den siste kake tunnelen da det plutselig PANG! Jeg hadde punktert og det høljet ned. Jeg vannet høyt og bytter dekk. Man skulle nesten trodd jeg hadde gjort det før, men det var andre gang i mitt liv jeg tok av bakhjulet på en sykkel og første gang jeg byttet slange. Heldigvis er det ganske lett.

Jeg kom meg omsider videre og fant en overnattingsplass likte ved fergeleiet på Stokkvågan. Det var en liten halvøy med fullt flatt gress og sandstrand på begge sider. Dert fikk en traktorvei helt bort. Etter hvert kom det også en traktor med en gravemaskin. Den liberale bonden trengte sand så han grov opp lass etter lass mens jeg stekte pizza på primusen.

Jeg våknet til en strålende morgen og hadde en flott sykkeltur over Dønna. Fjelltoppene gjemte seg i skyer og jeg var litt redd for at det skulle regne når jeg skulle over et lite fjellpass, men jeg kunne spart meg for den bekymringen. Jeg har sett mye forskjellige dyr på turen, på Dønna så jeg både hare og hjort. Haren forsvant fort, men hjorten og jeg stod og stirret på hverandre en stund før den sprang avgårde.

Fra Dønna var det nok en fergetur over til Sandnessjøen. Det var litt rart å komme til en «storby» igjen med et utvalg av butikker. Jeg tok en kjapp tur innom en sportsbutikk for å få tak i noen nye hansker ettersom jeg hadde lagt igjen de gamle ved en bekk noen dager tidligere.

Så var det å sykle videre mot Nesna og en campinghytte jeg hadde booket der. Det virker som om det er litt typisk her at veien først skal gå på den ene siden av en fjellkjede og så skal dem krysser over til den andre siden. Det var akkurat sånn på Dønna og det var sånn her også. Det ble en siste lille fergetur inn til Nesna fra Levang. I Nesna hadde de spisesteder med skikkelig mat og ikke bare den pizza/kebab varianten som jeg ellers skyr som pesten, så jeg fikk en meget god middag på kvelden.

Jeg syklet ca 54 km og har til nå tilbakelagt 454 km totalt. I Nesna tar jeg en hviledag.

Jeg hadde timet det perfekt. Avstanden fra det jeg bodde og til ferga som bare fikk annenhver time. Jeg sjekket kartet og valgte snarveien som var tre kilometer kortere enn å følge kystriksveien. Jeg kom meg avgårde noen få minutter før skjema og var storfornøyd med meg selv. Snarveien tok meg inn på en rett asfaltvei mellom noen gårder, og så skulle jeg ta av til venstre, og da begynte jeg å ane uråd. Veien var en traktorvei, men det var mulig å sykle der så jeg ga på selv om det gikk sakte. Veien gikk over i en sti som nesten ble borte og jeg måtte av sykkelen for å dytte. Jeg sjekket kartet og det var 2 km til jeg skulle være tilbake på hovedveien igjen. Jeg sjekket klokken og var glad for at jeg hadde varme klær lett tilgjengelig, for jeg så ikke lenge for meg at jeg ville rekke ferga. Men den nesten usynlige stien gikk heldig vis over i en traktorvei igjen og jeg tråkket på så søla sprutet. Vel nede på veien igjen sjekket jeg klokka og så at jeg kanskje kunne rekke båten like vel, så jeg tråkket på. Og da slo værgudene til med regn. Jeg tenkte nok en gang på det varme, tørre tøyet som lå i veskene og tråkket på videre. Ferga og jeg kom samtidig! Det var utrolig deilig. Jeg kunne bare trille rett ombord og få av meg alt det våte og kjøpe kaffe og vaffel i kafeen.

Da ferga kom til Vega hadde jeg nesten bare lyst til å hoppe på neste båt og komme meg videre, men jeg tok meg tid til noen timers sightseeing. Jeg tråkket rolig bort til en skulpturpark og sykkelen ble brukt som et mobile tørkestativ – jeg må ha vært litt av et syn der jakke og bukse flagret i vinden. I parken møtte jeg en dame på 80 år som var på sykkelferie. Hun hadde sykkel uten gir og gikk i motbakkene, men hun hadde vært over alt på Leka og på Vega. Neste år skulle hun sykle noen øyer lengre nord. Jeg håper jeg blir like sprek når jeg blir gammel og jeg var glad jeg tok noen timer på Vega like vel.

Fra Vega tok jeg ferge til Tjøtta og derfra syklet jeg 25 km i flatt terreng til Søvik hvor jeg skulle ta en ny ferge til Herøy. Jeg ble nesten litt matt da sykkelveien plutselig var skiltet rett ut i en åker, men det var ikke like dramatisk omvei denne gangen. Jeg rakk denne ferga med perfekt margin også.

Det har blitt mange ferger de siste dagene og en ting har de alle til felles. Det står minst en bil og hyler med bilalarmen på fullt. Gjerne en tesla eller en annen «fancy» bil.

Jeg overnattet på en idyllisk liten plass med utsikt til de syv søstre. På kvelden kom de til og med ut fra de skydottene de ofte gjemmer seg i.

Det var opphold da jeg våknet, men jeg kunne se på teltet at det hadde regnet en del i løpet av natta, for teltduken var dekket av store vanndråper. Vått telt er ikke noe hyggelig, men det er håndterbart så lenge det er opphold. Jeg gjorde meg klar for å gå ut og riste av teltet slik at det skulle være mindre vann som trengte å dampe av. Men jeg rakk ikke en gang åpne glidelåsen på innerteltet før det begynte å regne. Så da krysset jeg fingrene for at det bare skulle være en kort bygge og spiste frokost. Etter frokost sluttet det å regne så jeg kom meg ut og fikk ristet av teltet og gjort noen nødvendige ærend. Jeg bodde på en campingplass og da er det veldig greit å ha god tilgang til sanitærfasiliteter. Vel tilbake i teltet igjen begynte jeg å pakke veskene og tror du ikke det kom en ny byge. Værgudene ville visst at teltet skulle forbli vått. Men jeg har håndtert våte telt før. Jeg fikk dratt alle veskene ut og fikk satt dem under tak ved servicebygget. Så klipset jeg løs innerteltet og la det samme sted. Nå kunne jeg løsne alle pluggene og riste hele ytterteltet godt og så satt jeg det også oppspent under taket. Solen gløttet såvidt frem og det tørket de eksponerte sidene en etter en. De aller siste dråpene fikk jeg tatt med et tørkepapir og så fikk jeg pakket ned ett helt tørt telt. Jeg tror værgudene var ganske sure for i det jeg var klar til å tråkke avgårde kom en skikkelig bygge med pissregn, men siden jeg ikke hadde rukket å sette meg på sykkelen, så ble jeg bare sittende der under taket i 20 minutter til det ble opphold.

Veien undulerte kraftig i starten og det var ikke få bakker hvor jeg måtte hoppe av og trille. Værgudene prøvde nok en gang å gi meg en dose regn da jeg var kommet halvveis til dagens ferge, men det var en bensinstasjon der hvor jeg fikk meg en god kopp kaffe og en lang prat med betjeningen mens jeg ventet på at bygen skulle gå over.

Jeg krysset fylkesgrensa til Nordland og det medførte noen endringer i terrenget. For det første måtte jeg begynne å sykle i tunneler. Det gikk ganske greit, de var korte, lyse og trivelige og Knutsen & Ludvigsen kunne sikkert bodd der hvis det ikke hadde vært trafikk der. Jeg møtte også flere syklister og jeg kappsyklet en stund med en familie på el-sykler. De dro til slutt fra meg i en oppoverbakke og kom seg akkurat med den ferga mellom Holm og Vennesund, som jeg akkurat ikke rakk. Jeg har også nådd Helgelandskysten og det er ikke like kuppert som Trøndelag. Etter ferga syklet jeg fire mil uten å måtte hoppe av sykkelen en eneste gang for å trille. Jeg tror ikke jeg brukte det letteste giret heller. Veiene var flate og rette og hvis det ikke hadde vært for fjellene så kunne det vært som å sykle i Danmark.

Nydelige, flate veier og godt vær i Sømna.