Snartur – Side 8 – drømmen om å være i bevegelse

Den lange veien til Asbyrgi

Ulempen med at jeg gikk til Kopasker var at det ville bli betydelig med asfalttråkking videre til Asbyrgi. Fra Asbyrgi er det en nasjonalpark hvor det kun er tillatt å campe på et par utvalgte steder. Ved å ta all asfalttråkkingen i en etappe ville jeg komme til Asbyrgi en dag før planen. Siden jeg ikke har behov for å komme til Reykjahlid før søndag kveld, fordi postkontoret ikke åpnet før på mandag som jeg skal ha hviledag på, så var etappealternativene for de tre neste dagene fra Kopasker som følger: enten en grusomt lang etappe på asfalt og to korte i en nasjonalpark eller to korte på asfalt og en lang i nasjonalparken. Jeg valgte det første alternativet.

Veien var relativt lite trafikkert og det var et yrende fugleliv i enkelte områder. Det var gøy å ha to falker flyvende rundt meg en kort stund før de ble jaget av de litt mer irriterende kriaene (en type terner). Kriaene har en lei tendens til å stupbombe deg om du kommer for nærme ungene dens og de har dessverre reirene i veikanten. Jeg unngikk å bli truffet, men de var ubehagelig nære av og til.

Selv om jeg tråkket langs veien var naturen storslagen og det holdt meg underholdt ganske lenge. Jeg gikk typisk 7 km før jeg tok en ny pause og sånn fortsatt det hele dagen. Innimellom gikk jeg og sang for meg selv. Veien var ganske flat, men mange steder kunne jeg se hvor jeg skulle få flere km fremme. Det var litt tungt å se bensinstasjonen som jeg viste solgte burgere og som lå rett ved campingplassen 5 km før jeg kom dit.

Asbyrgi er en ganske kul hesteskoformet canyon. Veggene er opp til hundre meter høye. Campingplassen ligger nedi Asbyrgi og er godt beskyttet for vær og vind. Det regnet litt på natta og for første gang var det kondenes i teltet da jeg stod opp.

Over Melrakasletta

Det var tungt å komme i gang. Dagen før hadde vært veldig lang og det var sent før jeg var ferdig med å spise og jeg kom meg i soveposen. Jeg sov ganske dårlig den første natta også fordi det blåste og det var mye rare lyder rundt meg.

Dagens etappe gikk over Melrakasletta. Det er en stor og veldig flatt vidde som i stor grad er dekket av store steiner med mose og lyng på. Det er utrolig tungt å gå utenom de få stiene som går der. Først fulgte jeg noen gamle hjulspor rett sørover, og de hadde jeg egentlig tenkt å følge en god stund lengre enn det ble til. Stien sørover forsvant og da valgte jeg heller å få en sti sørvestover ned til Kopaskær.

Jeg overnattet på en enkel campingplass. Der er ikke så mye som skal til for å kalle noe en campingplass. Man trenger bare en passe skrå gressslette som er så hard at det er vanskelig å sette ned teltpluggene, et nedslitt servicebygg med en dusj, ett toalett og en liten oppvaskkrok og en teltvakt som samlet inn betaling fra de fire gjestene. Det var uansett veldig luksus å få tatt en dusj.

Endelig på vei

Etter en god dose med forsinkelser på fly, bussrot og venting kom jeg endelig til start punktet. Det er lite folk her oppe i nord og på den siste bussturen var jeg eneste passasjer. Jeg hadde leid en sjåfør til å kjøre meg det siste strekket opp og jeg fikk med meg en god dose med informasjon om geologi, flora og fauna.

Vi kunne se fyret på hraunhafnartangi på god avstand da vi kjørte oppover, men i det jeg gikk på meg sekken for å gå bort var det søkk vekke i tåka. Denne dagen hadde forøvrig vært knallfin fra morgenen av. Jeg gikk nå like vel bort til fyret, tok noen bilder og begynte å gå. Etter kort tid forsvant tåka slik at fyret nok en gang var synlig på lang avstand.

Jeg gikk ca 15 km før jeg slo leir. Det ble ganske sent og dagen hadde vært veldig lang, men det var godt å komme i gang.

På småstier i Østmarka

Jeg er utrolig glad i Østmarka. Det kryr av veier og små stier. Ofte får man gå helt for seg selv også. I dag ble det en kort søndagstur i finværet.

Jeg fikk en liten tur innom djevelens prekestol. Den er også kalt fandens prekestol eller litt mer uskyldig: Nuggerudsteinen. Det er en flyttblokk fra forrige istid.

Ellers har jeg innom Haukåsen og ikke minst Mariholtet.

Telttur i regn

17. mai helgen tok jeg en liten tur i Nordmarka fordi det var meldt regn. Jeg dro ut på kvelden den 17. og fant meg en teltplass ved like Åklungen. Det var også jomfruturen til den nye teltet mitt og jeg var spent på hvordan det ville fungere i praksis.

I løpet av natten begynte det som forventet å regne. Det er få ting som å ligge å høre på regnet som trommer på teltduken når man ligger tørr og varm i soveposen.

Når det regner er teltrutinene viktige. Minst mulig må bli vått. Etter frokost var det å pakke med alt i riktig rekkefølge. Først alt som skulle ligge tørt i sekken, så ble innerteltet hektet av og pakket i en egen pose før ytterteltet ble tatt ned og pakket for seg.

Etter en rundtur på 22 km og en liten stopp for kaffe og kake på Ullevålseter, satt jeg nok en gang opp teltet mitt ved Lille Åklungen. Det var riktignok en annen teltplass enn natten før, men det var ikke lang fra den første. Det hadde regnet hele dagen og jeg var svett og klam, men det lot seg like vel gjøre å komme inn i teltet, lage mat og bli god og varm. Jeg forsøkte å tørke litt tøy, men det var litt vel høy luftfuktighet så det gikk ikke helt.

Etter nok en deilig natt med regnet trommende på teltduken var det bare å rusle ned til T-banen vel fornøyd med et nytt telt som fungerer godt i regn.

Påsketur på Bohusleden

Bohusleden er en rute som går fra litt sør for Gøteborg til Strømstad. I påsken gikk jeg en del av av denne turen fra Kungälv til Uddevalla.

Jeg reiste ned til Uddevalla med bil en ettermiddag og parkerte bilen der. Så tok jeg tog og buss til Kungälv og overnattet i skogen et stykke utenfor sentrum.

Terrenget første dagen var veldig lettgått. Det var fine stier og grusveier og man kunne nesten gått med barnevogn. Jeg hadde ikke det med meg, men gikk med en sekk på ca 15 kg med alt jeg trengte for fire dager. Selv om jeg hadde telt overnattet jeg i et vindskydd etter den første dagen.

Påsken var sen i år og været var fantastisk hele turen. Allerede etter første dagen fristet det å ta årets første bad, men jeg var ikke helt overbevist om at badeplassen ville funke når det var så iskaldt i vannet som det tross alt var. Dag to ble det derimot bading.

Dag to startet greit, men så gikk ruta opp på enhver liten kolle som det var teoretisk mulig å komme seg opp på. Det ble en krevende dag. Mot slutten av dagen møtte jeg en svenske som gikk i mottatt retning og vi diskuterte hvor overraskende tung løypa var. Jeg ble litt motløs for det kunne virke som om det skulle fortsette å være like tungt resten av turen. Jeg kom frem til det planlagte leirstedet og der var det en perfekt badeplass og årets første bad ble gjennomført.

Løypa videre var heldigvis mye lettere en dagen før og jeg tenkte litt på hvordan det gikk med svensken jeg hadde møtt dagen før. Han må jo ha fått det mye tøffere enn han forventet.

Jeg møtte ikke mye folk på veien, men noen var det jo. Og det er jo litt surrealistisk når man går en tur på stien og føler skogens ro, og så møtet man på disse:

Det ble bading etter denne dagen også. Jeg fant en brygge ved et lite vann langt inni skogen. Det kom en fyr tuslende forbi og som spurte hvor jeg kom fra Jeg sa jeg hadde gått fra Kungälv og han svarte at han hadde gått fra vegen. Jeg var tydelig vis ikke så langt fra sivilisasjonen som jeg følte. En gjeng med tyskere syklet forbi i det jeg skulle bade også…

Den siste dagen skulle jeg rekke en buss like utenfor Uddevalla. Det viste seg etterhvert at den ikke gikk så ofte, men dersom jeg ga på litt kunne jeg rekke en buss kl 14. Alternativet var å vente fire timer til. Det er som regel dag tre på en tur som er tyngst, så dagen gikk unna og jeg rakk det med god margin. Bilen stod der jeg hadde satt den og jeg var godt fornøyd med turen.