Snartur

I dag skulle jeg ikke gå så langt. Været var også meldt litt ustabilt, spesielt på formiddagen, så jeg tok meg god tid på morgenen. Frokosten ble spist senere enn jeg pleier å være ute av døra og bagen ble pakket i siste liten. Jeg bruker et firma for bagasjetransport, ja det er en luksustur dette, og de forventer at alt er klart til 9:30. Og det var ikke lengre etter de kom og hentet bagen.

Jeg satt like vel i en vinterhage og leste bok i et par timer før jeg startet å gå. Været var fuktig, men det regnet ikke sånn egentlig. En dame jeg møtte til frokost hadde snakket med noen som hadde gått den etappen jeg skulle gå i motsatt retning dagen før og hun kunne fortelle meg at den var veldig tøff. Jeg tok det med en klype salt. Jeg har møtt veldig mange her som ikke er vant til noe mer avansert enn å gå i en park og de klager gjerne høyt om hvor ille stien er. Jeg synes stien et veldig bra jeg. Men jeg kan forstå at den er krevende for en som er dårlig trent, men da er det ikke stien det er noe galt med.

Det var en veldig grei etappe i dag. Innimellom gikk den tilogmed på rolige asfaltveier og det var riktig så idyllisk. Jeg gikk bare i et par timer før jeg var fremme ved mitt B&B og jeg var heldig som fikk rommet så mye før ordinær tid for innsjekk. Det pleier å gå ganske bra, jeg har vært tidlig ute mange av stedene før, men tar det ikke for gitt.

Porthallow er et knøttlite sted med noen få hus og en pub. Og hva mer trenger man egentlig når man er på tur. Været ble også ganske bra før jeg gikk for å spise middag.

Kysten rundt sørspissen av Storbritannia har vært beryktet for sjøfolk. Jeg har sett og lest om sjømerker og telegrafstasjoner. Iskrem med salt karamell kalles for «shipwreck». I dag startet turen ved fyrlykten på Lizard point. Det første fyret her ble satt opp i 1619, men ble raskt stengt ned igjen. Den hyggelige lokalbefolkningen synes nemlig det var for kjipt at det ikke lenge vært like mange skipsvrak de kunne plyndre. Så da måtte fyret slukkes… Folk er seg selv nærmest av og til og det tok over 150 år før det kom opp et nytt fyr.

Jeg passerte også enda en telegrafstasjon som ble brukt til å guide skip rundt trygt, flere nedlagte utkikksposter for kystvakten og flere nedlagte livbåtstasjoner. Selv om mye er nedlagt nå så er kystvakten absolutt tilstedeværende, jeg ser de fly rundt i helikopter hver dag, enkelte steder er det satt på nødtelefoner og telefonnummeret deres er slått opp over alt.

Landskapet har endret seg noe fra de første dagene. Klippene et ikke like bratte og lysten er ikke like dramatisk, men det går fortsatt en del meter opp og ned i løpet av dagen. Jeg passerte også et landemerke som kalles «the devil’s frying pan», uten å skjønne hvorfor den har fått akkurat det navnet. Lunsj hadde jeg på en deilig sandstrand og det var forfriskende å dyppe tærne i den kalde sjøen. Selv om det har vært sommerlig på land er det fortsatt veldig kaldt i vannet.

Dagen startet grå og overskyet og værmeldingen hintet om regn. Jeg startet like vel optimistisk med en stor dose solkrem, shorts, solhatt og t-skjorte. Riktignok hadde jeg også vindjakke på, men ellers var jeg kledd for nok en sommerdag. Utenfor vertshuset bestemte jeg meg også for at solbriller ville være riktig. Vel vitende om at det er sjeldent det regner når jeg har på solbriller. Og ja, jeg vet det er en forskjell mellom korrelasjon og kausalitet.

Den første tredjedelen av turen gikk ganske greit unna. Jeg tok meg egentlig god tid, men farten var like vel bra. Det var grått, en forsiktig bris og jeg kunne høre dønnigene slå mot land. Så kom de første regndråpene. Jeg stilte meg under et tak og vurderte om jeg skulle ta på regntøy eller ikke for det skulle jo ikke regne så mye… Og så husket jeg på hvordan det gikk sist jeg tenkte akkurat det. Så da ble det fullt regnantrekk før jeg ruslet videre. Impregneringsjobben jeg gjorde med regnjakka i Penzance så ut til å ha en effekt. Jeg forventer vi ikke mirakler, men nå rant i alle fall noen av regndråpene av uten å trekke inn i jakka.

Jeg passerte noen historiske landemerker, blant annet stedet der de første telegrafsignalene ble sendt over atlanteren fra i 1902. De sendte visst bokstaven «s» gjentatte ganger og signalet nådde frem slik det var tiltenkt.

Det var ikke mye som kom heller og etter å ha gått nok en tredjedel av turen og svettet meg opp en bratt bakke, dem er det mange av, så bestemte jeg meg for å droppe regntøyet igjen. To hundre meter senere ser jeg en svart vegg av regn ute i havet og få minutter senere begynner det å regne igjen. På igjen med regntøy. Denne gangen regnet det skikkelig. Skoene ble gjennomvåte, regnbuksa gjør en utmerket jobb og jakka lakk bare litt. Først de siste 4 kilometrene blir det opphold igjen. Jeg ankommer Lizard i det solen er i ferd med å bryte igjennom. Lizard er det sydligste punktet, ikke bare i Cornwall, men for hele det britiske fastlandet. I den grad man kan kalle en øy for fastland da… Solbriller hadde jeg på hele dagen og jeg har fått styrket min hypotese om at det er korrelasjon, og ikke kausalitet, mellom bruk av solbriller og fravær av regn – dessverre…

Dagens etappe startet veldig lett. Den gikk på en helt flat gangvei langsmed stranden i 6 km før jeg kom til det neste lille tettstedet langs kysten. Ved dette tettstedet ligger det en øy som er sånn som man drømmer om å bo på. Det ligger et gammelt slott på øya og veien ut dit kan bare brukes ved lavvann. Det var nesten høyvann da jeg passerte, så jeg gikk forbi. Det er ganske stor forskjell mellom høyvann og lavvann her, opptil flere meter. Det kan bli en utfordring for meg på den siste dagen for da vil jeg helst passere et område ved lavvann for en time senere skulle ta en ferge som bare går når vannet er høyt nok.

Været var nydelig og stien var god så jeg holdt god fart. Jeg tok en lengre pause med noen forfriskninger på en nydelig stand etter 2/3 av dagens etappe.

Den siste biten var også grei, men det var litt mer opp og ned. På stien møtte jeg en fyr som hadde vært på tur ganske lenge og som hadde tenkt å gå på tur i fire år til. Da er man glad i på tur.

Målet for dagen var en liten landsby som heter Porthleven og jeg skulle bo på et gammelt vertshus rett ved havnen.

Enkelte ting er vanskelige å kombinere, som for eksempel det å ha en hviledag og det å være turist. Selv det å ha noen ærend er med på å forkludre konseptet hviledag. Ikke er jeg egentlig så glad i hviledager heller, jeg ser mer på dem som er nødvendig onde.

Da jeg ankom Penzance hadde jeg en rekke ærend som måte utføres. Det første var å få vasket de klærne som jeg hadde fått full av gjørme. Det fikk jeg gjort unna samme kveld som jeg kom. Innom en dagligvarebutikk klarte jeg også å komme meg, men det ble noen tusen skritt ekstra. Dagen etter var det mer shopping på programmet. Jeg trengte noen nye vanntette pakkposer og impregnering til regnjakke og sekk. Jeg var flink pike og satt meg ned på en cafe i sentrum og slappet av med kaffe og bok en stund før jeg begynte logistikken med å finne et egnet sted å utføre impregneringsjobben. En park gjorde susen og jeg kunne kose meg på en benk i solen mens alt tørket. Deretter var det en liten tur til innom sentrum før jeg dro og badet i den lokale turistattraksjonen jubilee pool, som er et utendørs basseng med sjøvann. Hovedbassenget holdt 17 grader mens det var 32 i det oppvarmede. Alt i alt meget behagelig. Så selv om det ble langt mer enn 10000 skritt og mange turer opp trappene til loftsrommet jeg bodde på, så var føttene og beina ganske fornøyde med hviledagen.

Dagen så ut til å bli grå og overskyet. Egentlig syntes jeg det var litt deilig, for det hadde blitt litt mye sol dagene før. Selv om jeg hadde vært flittig med høy solfaktor, så var det fint å ha en unnskyldning for å gå med lange bukser og jakke en dag. Sånn bortsett fra at solen like vel tittet frem da.

Det var flere grunner til at det var bra med lange bukser denne dagen. Stien gikk litt mer inn i landet og det var det ganske mye vegetasjon. Stien var rent overgrodd enkelte steder. Selv steder der det var lett å gå stod det brennesle, tistler og diverse andre busker som stikker langsetter. De verste buskene har ca 5 cm lange torner. Det gikk forøvrig like mye opp og ned denne dagen som tidligere, mange steder var det bygget fine trapper med alt for høye trappetrinn.

Også i dag snublet jeg innom en kafé på halvveien og unnet meg litt forfriskninger på veien. Det var ikke første gangen jeg snublet denne dagen. I et lite men gjørmete parti sklei jeg og endte på alle fire. Ingen skade skjedd, men litt såret stolthet og klær som trenger vask.

Jeg har rundet det sydvestre hjørnet av Cornwall og gått både østover og litt nordover til Penzance. Penzance er nesten en storby, i alle fall i forhold til alle de små stedene jeg har vært innom de siste dagene. Jeg skulle bo i et fredelig gjestehus og fikk til min store glede et loftsrom. Og jeg som så frem til å komme til Penzance og ha en hviledag uten å gå så mye opp og ned hele tiden. Jaja, jeg blir i alle fall sterk i beina av denne turen.

Cape Cornwall ble en gang i tiden ansett som det vestligste punktet i Cornwall og stedet hadde en viss turiststatus. Men så kom det noen landmålere og ødela alt. Det vestligste punktet var ikke lengre Cape Cornwall, men et nes som ligger ca 10 km lenge sør og noen få meter lenge vest. Dette punktet blir nå kalt Lands End og er en klassisk turistattraksjon. Jeg skal innrømme at jeg stoppet innom, stod litt i kø for å kjøpe en is før jeg gikk videre.

Været var nok en gang helt fantastisk og stien var veldig god å gå på selv om det går mye opp og ned. I begynnelsen gikk den i siden av noen klipper og disse klippene var fulle av hull etter gruvedrift. Etter hvert ble det mindre gruver, men like vel fortsatte det med advarselsskilt, men denne gangen om at klippekanten var utsatt for erosjon og at man derfor ikke skulle gå bort fra stien. Enkelte steder kunne jeg se at stien var lagt om etter at den hadde rast ut.

Det har vært flere små steder å stoppe innom på veien i dag. Plutselig snublet jeg over en liten café med en koselig hage langsmed stien. Jeg hadde god tid, så jeg stoppet selvfølgelig innom for noen forfriskninger.

Dagens mål var et lite B&B i Portchurno. Det ligger ikke så langt fra en fantastisk strand og et utendørsteater. Jeg brukte ikke så mye tid på disse severdighetene for jeg hadde etter hvert fått et behov for å komme meg vekk fra solen.

Det så ut til å bli en nydelig dag og jeg var tidlig til frokost for å komme meg tidlig avgårde. Det var meldt regn utover dagen og jeg hadde ikke lyst på en ny drukning som den jeg hadde dagen før. Men på morgenen var det shorts og t-skjorte vær, så det var ingen ting å vente på. Til frokost ble jeg kjent med et par tyske damer som også skulle gå samme rute, vi møttes flere ganger i løpet av dagen. Jeg møter veldig mange hyggelige personer og forskjellige folk på denne turen.

Langs hele kysten har det i lange tider vært mye gruvedrift. Langs stien er det advarsler om gruvesjakter rundt omkring og man oppfordres til å holde seg på stien. Den nærmeste sjakten jeg så lå bare en halvmeter fra og den eneste grunnen til at jeg så denne var at den faktisk var merket og gjerdet inn. De fleste sjaktene er bare overodd av noe buskas og det ville vært kjipt å falle ned i en. Det kryr av ruiner etter gruvedriften og det er også noen nyere fasiliteter enkelte steder. Den siste gruven i området ble stengt på 1990-tallet.

Kysten er fortsatt like dramatisk og store dønninger slo mot land. Innimellom kunne jeg se sel som slappet av i vannet.

På land var det også litt action i dyrelivet. Det er mye landbruk i området i disse dager og det går i kyr for de fleste bøndene. En eng jeg skulle passere hadde noen yngre oksekalver. De var ikke så store og de brydde seg ikke om annet enn hverandre, men (leke)sloss skulle de. Det så greit ut helt til de plutselig skulle prøve kreftene sine i min retning. Jeg fikk det plutselig veldig travelt med å komme meg vekk for å ikke bli trampet ned av de to pubertale oksekalvene.

Dagens mål var en golfklubb ved Cape Cornwall. Jeg har ikke selv funnet frem til alle stedene jeg skulle bo, jeg fikk noen til å gjøre hele jobben for meg og nå skulle jeg altså bo på en golfklubb. Det kjentes egentlig litt merkelig ut, men det er langt fra noen snobbete luksusklubb jeg skulle til. Ja, de har en golfbane, de har golfinspirerte flagg med nummer på hvert bord i restauranten og de har (til min store glede) svømmebasseng, boblebad og badstu. Men ingen ting er topp, det virker mer som om de driver et slitent ungdomsherberge. Men jeg fikk et deilig bad, jeg fikk middag og ikke minst rakk jeg frem før regnet kom.

Jeg sov som en stein og våknet fullt uthvilt. Etter en klassisk engelsk frokost ruslet jeg ned for å se litt nærmere på St Ives. Byen er liten, men veldig sjarmerende med nydelige hvite strender og mange små butikker med kunsthåndverk til salgs. Mange små restauranter et det også der og jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe noen deilige sommerdager på et sted som dette. Det er det nok mange som faktisk gjør også, for det er mange turister der til vanlig. Jeg fikk et lite flashback til togturen dagen før da jeg snublet over en viss skoleklasse som skulle kjøpe is. Det ble heldigvis et kortvarig møte denne dagen og barn skal jo få lov til å spise is på 17. mai.

Det føles feil å ikke være hjemme og feire nasjonaldagen i år. Jeg ble gratulert med dagen av en dame jeg tilfeldigvis møtte og slo av en prat med. Vi var skjønt enige om at vi ikke kan ta den friheten vi har i våre respektive land for gitt og at dager som vår nasjonaldag er verdt å feire.

Jeg tok meg good tid til å rusle rundt i byen for dagens etappe var kort og det hadde ingen hensikt å skulle komme for tidlig frem til Zennor… Selv om jeg visste det skulle begynne å regne i løpet av dagen. Jeg hadde bare såvidt kommer meg ut av St Ives og bort til det første landemerket som heter «mans head» før regnet kom. Jeg dro frem regnjakka og tenkte at det sikkert holdt for det skulle jo ikke regne så mye. Men det gjorde det, altså det regnet mye mer enn jeg hadde trodd. Ettersom buksa hadde rukket å bli gjennomvåt hadde det ikke noe for seg å bytte til regnbukse. Den gode nyheten var at regnjakka klarte å holde et par flekker av t-skjorten jeg hadde på meg tørre. Det er heldigvis ikke farlig å bli våt så lenge man holder seg varm, så jeg bare gikk i sånn passelig bedagelig tempo. Jeg passerte en gruppe på tre som syntes stien var veldig krevende og vi jublet litt sammen over hvor fint turvær vi hadde. Det er jammen godt at det finnes folk som forstår ironi. Og ironisk var det også at regnet ga seg sånn ca fire minutter før jeg ankom min destinasjon. Solen tittet til og med fram bare for å gni det inn, jeg hadde for kort vei igjen til å gå meg tørr.

I Zennor et det nesten ingen ting, men det som er der er ganske fint. Det er en gammel kirke og et gammelt vertshus. Vertshuset heter Tinners arms inn og er fra 1271 og vegg i vegg har de et gjestehus som de kaller «The white house». Og på dette nydelige gamle stedet fikk jeg et stort og fint rom med det beste man kan ønske seg på en regnværsdag, nemlig en håndkletørker. Jeg fikk vrengt opp sokker og klær, vasket det i vasken og hengt det til tørk. Om skoene blir tørre gjenstår å se, men jeg er klar for mer regn hvis det skulle komme.

Det er snart tre år siden jeg sist var ute og gikk en langtur og det er like lenge siden sist jeg var i utlandet. Nå er det endelig på tide å snøre skoene og pakke sekken for en ny «snartur», og det til og med utenfor EU. Det blir en luksustur rundt sørvestkysten av Cornwall denne gangen, med overnatting på B&B og med bagasjetransport fra sted til sted.

Den første dagen er en transportetappe. Jeg må opp «før fuglene fiser» og hele reisen er lagt opp med det jeg håper skal være passelig marginer. Det starter bra med at flybussen kommer som den skal. På Gardermoen er det særdeles rolig, det er få som skal reise utenlands mandag før 17. mai. I passkontrollen spør de hvor jeg skal og jeg våkner brått når jeg sier at «Jeg skal til London». Jeg har hatt mange virtuelle turer til London med jobben de siste årene og ingen av dem har gått spesielt bra for karakterene jeg har spilt under beredskapsøvelsene våre.

Inne på flyet må jeg le høyt når flyvertinnen oppfordrer folk om å tre til side når de har funnet setet sitt for å slippe folk forbi, det er så få folk ombord at de har problemer med å finne noen som vil sitte ved nødutgangene. Flyet tar av nøyaktig etter ruta og jeg håper i mitt stille sinn at det betyr at tidsskjemaet mitt skal holde. Jeg skal lande på Heathrow terminal 2 og komme meg til Paddington stasjon i London for å rekke et spesifikt tog videre til Penzance. Jeg har både gode og dårlige erfaringer med Heathrow fra tidligere og det er kjent at de ikke har fått opp bemanningen helt etter pandemien. I tillegg betyr terminal 2 som regel buss fra flyet og inn til terminalen og det betyr også at den innsjekkede bagasjen har lang vei til bagasjebåndet. Det at det er så få passasjerer gjør at jeg slapper av og har tro på at det skal gå bra. Innflygningen starter med en beskjed om at vi ligger foran ruta og har fått beskjed om å roe ned farten litt og sirkle litt rundt. Den gode nyheten er at vi like vel skal lande før tiden. På bakken viser det seg at det er litt trafikkork, men etter hvert får vi taxet oss bort til en gate. Fryd og glede for å slippe buss! Bagasjen og jeg kommer samtidig og toget til Paddington er effektivt. Jeg har nesten to timer å vente før neste tog videre så jeg rusler bort i en park og nyter livet.

Toget et stappfullt, og dessverre er det en skoleklasse med 12-åringer i min vogn. De skal nesten like langt som meg, så jeg tenker med gru på hvor slitsomt det blir.

Etter fem lange timer kommer jeg til Penzance, det blir jeg møtt av Russ som kjører meg videre til min første overnatting i St. Ives. Jeg skal bo på et B&B som heter «The painters cottage». Det et et koselig lite sted. Jeg rusler en liten tur i byen før jeg legger meg, jeg er stuptrøtt etter en veldig lang dag, selv om det har vært en rolig dag stort sett preget av hvilepuls.