Oppdatering fra ørkenen

Hytta på Dyngjufell var av samme design som på Botni. Jeg kom dit tidlig og det var fortsatt varmt og vindstille, så jeg improviserte en dusj og gjorde litt klesvask før jeg koste meg med en bok.

Dyngjufell hytte

Turkameraten min fra Botni hadde en litt annen rytme og kom først en del timer senere enn meg.

I løpet av natta begynte det å regne og på morgenen var det også tett tåke. Jeg hentet ned en værmelding via satellitt og det kunne tyde på at det ville bli bedre utover dagen, så avmars ble utsatt noen timer. Været ble litt bedre utover formiddagen, så da var det avgårde noen timer senere enn vanlig. Men hva gjør vel det når solen også såvidt tittet frem.

Fargebilde. Det begynner å bli lite vegetasjon

De første kilometerne fulgte jeg en liten bekk oppover. Når denne bekken tok en annen vei en der stien min gikk, så måtte jeg fylle opp alt jeg hadde av vannflasker, for nå ville det ta et par dager før jeg kom til en ny vannkilde. Jeg kjente godt at sekken ble mye tyngre og føttene begynte å protestere med en gang.

Denne dagen gikk det også mye oppover , dvs mye var kanskje 300 meter tilsammen. Litt utover skyer det til litt mer og det var innimellom litt antydninger til tåke og litt lett regn. Mot slutten av etappen så jeg en person som gikk foran meg i samme retning. Jeg tok aldri vedkommende igjen. Jeg slo leir bak en sanddyne i ørkenen og kort tid etterpå høljet det ned.

Teltplass i sanden

I dag våknet jeg av at det var godt og varmt i teltet. Sola skinte fra en himmel som riktignok har en del skyer, men det var like vel perfekt. Det er litt vind i dag, men ikke mer enn at jeg går uten lue. Jeg har også møtt ganske mange biler i dag. Noen stoppet for å snakke litt og har spurt om jeg trengte noe. Så da har jeg fått sendt avgårde søpla mi på en forsvarlig måte. Det er greit å slippe å bære alt i 11 dager.

 

En og annen bil… De sier de tror det er mer behagelig å gå, og det tror jeg de har rett i.

Målet for dagen er Kistufell, der er det også en hytte. Men det blir også den siste muligheten til å bo innendørs på turen.

Annonser

Endelig litt dekning

Det begynner å bli dårlig med dekning, så det blir nok ikke like mange oppdateringer og i alle fall ikke så mye bilder fremover.

Fra Sallandafjall gikk jeg videre uten å ha snakket med naboen, jeg regnet med at jeg ville treffe vedkommende på den neste naturlige leiren, som var en hytte kalt Botni. Det er utrolig deilig å komme inn i en hytte og kunne fyre på ovnen, tørke alt som var vått etter regnværet de siste to dagene. Etter noen timer kom også naboen min opp dit og vi var to delte hytta.

Botni, en turisthytte som tar 16 personer

Naboen var Elijah(?), en israelsk fyr som jeg også hadde møtt mellom Vesturdalur og Dettifoss. Vi møtes også på neste hytte, Dyngjufell, men så tar vi forskjellige ruter videre sørover. Der er hyggelig at det blir litt sosialt også.

I dag beveger jeg meg opp mot hytta som heter Dyngjufell. Det er ganske varmt, nesten ingen vind og solen skinner. Det er akkurat sånn det skal være å gå gjennom en ørken. Stien har variert mellom å gå gjennom knotete lavafelt og gjennom svarte sanddyner. Alt i alt har det vært greit å gå så langt. Hytta jeg skal til ligger i en dal ved Askja, som er et stort vulkankrater. Det er skikkelig luksus å skulle bo på hytte en natt til. Kanskje jeg får vasket litt klær i dag også.

Ørkenvandring
Annonser

I gang igjen

Det var litt tungt å stå opp og komme i gang. Det var godt å sove i en skikkelig seng igjen og musklene var ikke like vonde. Ute regnet det litt da jeg stod opp og begynte å pakke.

Jeg skulle ha med meg mat for 11 dager. Det veier nesten 7 kg og jeg gruer meg til vekten av sekken. Men når jeg først kom i gang så var det ikke så ille.

Det var opphold innen jeg kom igang og det var nesten vindstille. Det kan jo høres deilig ut, men jeg gikk langs Myvatn, som på norsk kan oversettes til Myggvann. Og det var enorme mengder med mygg, så jeg måtte frem med myggnettet.

Myggvann

I begynnelsen gikk jeg langs en bilvei, men så gikk det en grusvei innover i terrenget. De fleste stier her er sånne spor som kommer av at det en eller annen gang har kjørt en bil der. Veien jeg gikk i dag er nok litt flittig brukt, for jeg møtte fjelloppsynsmannen som kom kjørende nedover. Det er første gang jeg har møtt en bil i terrenget.

Landskapet ble mer og mer skrint, og etter hvert ble det rene månelandskapet. Jeg gikk i retning Sellandafjall, som er et tydelig kjennemerke i området. Fjellet gjemte seg karakteristisk nok i en tåkedott, men jeg så i alle fall foten av det. Ved foten av fjellet er det en liten grønn oase og det renner en bekk forbi. Det var det naturlige stedet å slå leir, og det var jeg ikke alene om. Det var allerede er telt der da jeg kom, men siden det også akkurat hadde begynt å regne så stakk jeg ikke bortom for å hilse på. Jeg var også sliten og føttene var vonde av den ekstra belastningen av all maten. Jeg antok at jeg ville treffe vedkommende senest på hytta Botni dagen etter. Det var også en del sau i området og de tuslet ganske tett rundt teltet mitt til tider.

Dekningen for telefonen var ikke spesielt bra i leiren. Jeg antar at jeg kun unntaksvis vi ha dekning fremover.

Annonser

Hviledag

Det var deilig å ikke måtte stå opp, pakke teltet og gå.  På programmet for dagen stod mer klesvask, hente rasjoner som jeg hadde sendt til postkontoret og dra og bade i noen varme kilder. Dvs, det var et kunstig badeanlegg med overskuddsvann fra varmekraftverket jeg gikk forbi i går. Men det var mer enn varmt nok og det gjorde godt å plaske rundt der i et par timer.

Campingplassen jeg bodde på 

Jeg har også gjort noen mindre reparasjoner på klær og funnet en litt mer solid løsning på alt for stor gjennomtrekk i teltet når det blåser mye. En brødpose festet i ventilen med sikkerhetsnåler er liksom ikke noe jeg stoler på at vil holde, så nå bruker jeg en regnponcho i stedet. Det er litt mer solid og lar seg justere etter behov. Det er ikke akkurat verdens navle jeg befinner meg i og utvalget i det lokale supermarkedet er heller magert, så jeg måtte være litt kreativ.

Daddis pizza. Den lokale pizzasjappa.

Jeg har haiket en del i dag for å komme meg rundt. Det er egentlig veldig trivelig. Tanken var at jeg skulle spare beina mine, men det ble fort over 10000 skritt like vel. Jeg har det ikke helt i meg å sitte stille. Jeg tror like vel at det har vært nyttig med en hviledag.

Sekken kommer til å bli tung de neste dagene. Jeg skal bære rasjoner for 11 dager. Hele turen kan deles i tre deler. Den første delen, som er unnagjort, var oppvarmingen. Nå kommer hovedsettet og den siste delen er en sjarmøretappe. Nå har jeg 11 dager foran meg i høylandet med vind, vær, sand og lava. Jeg skal innom noen få hytter på veien, men det er også steder det der bli vanskelig å finne et egnet sted å sette opp teltet. Innimellom må jeg også bære mye vann. Nei, det skal bli gøy dette her 😊

En dag i tåkeheimen

Det var tett tåke da jeg stod opp. Jeg hadde kanskje 50 meter sikt. Jeg kunne ikke se den store vulkanen jeg skulle gå rundt og selv om jeg startet ut med en fin kurs, så gikk det ikke mange minuttene før jeg begynte å gå i sirkel. Terrenget var dekket av små lavahauger som jeg helst ville gå rundt og ikke over, og det var nok til å miste retningen. Da var det bare å stoppe og finne frem kompasset. Ingen ting slår god gammeldags teknologi.

Den veien skal jeg… tror jeg… Legg merke til vulkanen til venstre i bildet.

Jeg har visstnok gått gjennom et virkelig spektakulært landskap. Jeg har rundet en vulkan, sett ned på en blå kratersjø, sett/gått på ett ryholittfjell, og rundet et annet stort fjell uten å se noe som helst av det.

En spektakulær kratersjø, joda det går an å skimte noe blått der nede.

Jeg krysset også et lavefelt, her var det heldigvis en veldig godt merket løype. Der var utrolig tungt å gå der og hoppe fra stein til stein. Så langt øyet kunne se (50 m) så var det bare lava. Jeg ante ikke hvor lenge det ville fortsette slik, men det var i alle fall 3-4 kilometer totalt. Kun GPSen fortalte meg at det gikk i riktig retning og med ok fart.

Lava, lava, lava så langt øyet kunne se. Heldigvis gikk det en godt merket «sti» der…

På den siste tredjedelen av turen lettet heldigvis tåka, men da var jeg forlengst forbi alle severdighetene. Men noen gode ting gjenstod: jeg fikk rom for to netter på en campingplass, jeg fikk en lang og etterlengtet dusj, jeg fikk sendt halvparten av klærne mine til vask og de hadde fantastisk god pizza på den lokale pizzasjappa. Og med lokal så mener jeg den som lå på campingplassen. Nå blir det en hviledag og det skal bli godt.

En fantastisk dag

Jeg våknet tidlig og siden det var opphold tok jeg meg en liten spasertur bort til Dettifoss. Derfor er en av Europas største fosser og er en turistmagnet så det holder. Jeg fikk den for meg selv. Jeg måtte også gå forbi der etter at jeg hadde pakket sammen og skulle legge ut på dagens etappe, da var det betydelig flere folk der. På veien videre kom jeg også litt nærmere Selfoss som er foss litt lengre oppe langs elva og som jeg syns er vel så fin som Dettifoss.

Dettifoss

 

 

Selfoss

Etappen gikk stort sett i terrenget, men med en vei eller litt sti litt innimellom. Ofte er det slik ser det ikke er sto det det står at det skal være sto på kartet, men så finner man også stier der det ikke skulle vært noen. På en av de få grusveiene jeg gikk ble jeg litt overrasket da jeg så at noen hadde risset inn piler i veien som pekte inn akkurat der jeg hadde tenkt å gå inn i terrenget. Det kan ha vært turkamerater min fra i går, som valgte å gå litt lengre enn meg i går som ville gi meg et hint. Jeg så også fotspor på de merkeligste steder, langt fra nærmeste vei eller sti, så noen har i alle fall nylig gått samme rute som meg.

Merkelig merking av veien

På veien var jeg også innom ei lita koie. Den opp passe til for en lunsjpause. Det var godt å komme unna vinden for en liten stund. Jeg hadde notert meg denne koia i tilfelle det skulle bli behov for å søkje ly fra uvær. I gjesteboka kunne jeg lese om flere som hadde samme planer som tur sin meg, men det så ikke ut som om koia var så hyppig besøkt.

En koie langt uti ingenting. Trolig tidligere brukt for sauesanking og rypejakt.

Jeg er veldig fornøyd med dagens veivalg, selv om det nesten aldri var stier der kartet sa det skulle være, så var det lettgått terreng.

Jeg slo leir like ved Krafla, som er en vulkan. Det er et varmekraftverk i tilknytning til vulkanen, så for å unngå å måtte gå masse på asfalt må jeg gå nord for vulkanen. Teltplassen min lå nede i en liten grop, godt skjermet mot vind fra vest. Jeg var litt engstelig for om jeg skulle klare å finne en god teltplass, det er små skarpe lavasteiner nesten over alt og er skal ikke mye til før de ødelegger sko, klær eller telt. Men så dukket denne fantastiske gropa opp, skjermet, med flatt underlag, godt feste for pluggene og til og med litt sol innimellom. Ikke rart jeg var fornøyd.

Fantastisk teltplass

En sosial og regnfull dag

På Vesturdalur møte jeg er tysk par som skulle gå samme vei som meg opp til Dettifoss og vi drakk kaffe sammen på morgenen før vi gikk. Turen fortsatte opp langs Jökulsá á Fjöllum, og det er spektakulære formasjoner å se på.

Lava formasjoner langs elven

Underveis, ved en elv vi måtte vade over, møtte vi en fyr til som også skal gå over Island på nesten samme rute som meg. Vi holdt følge et stykke oppover og det var hyggelig å ha litt selskap av annet enn fugler og sauer. Ikke det, jeg syns det er mye artige fugler å se her. I dag kom jeg over en liten flokk med ravner og jeg hadde en fuglunge av en eller annen sort løpende foran meg på stien. Den ble nesten helt utslitt stakkars, så jeg måtte finne en vei å gå utenom.

Eleven snor seg gjennom en dyp fall med bratte klippevegger

Det har vært en vakker, men våt dag. Det regnet allerede på natten så teltet var vått da jeg tok det med. Mens vi gikk var det enkelte perioder med opphold, men det var også mye regn og tåke. Tåka kom heldigvis ikke for alvor før jeg var forbi et langt parti hvor stien går ubehagelig nære klippekanten. Det var godt å komme i teltet på Dettifoss, dvs teltplassen var særdeles forblåst, det var gjennomtrekk i teltet og det regner inn gjennom en av ventilen. Men etter at jeg fikk tettet ventilen og lagt litt steiner til å skjerme nedre kant av teltet, så var det godt å komme inn. Det ble viltgryte fra Blå Band til middag og det er en produsent jeg har fått litt sansen for. De har mange gode retter. Foreløpig er jeg ikke matlei.

Asbyrgi til Vesturdalur

Asbyrgi er en hesteskoformet canyon med loddrette vegger. Historien vil ha det til at det var Odin sin hest, Sleipner som snublet og satt ned den ene foten akkurat her og skapte dette fotavtrykket. I gråvær og med enkelte lette regnbyger gikk jeg langsmed kanten på Asbyrgi nordover. Jeg hadde en kort etappe den dagen og tok meg god tid til å leke turist oppover. Jeg kjente den lange etappen fra dagen før godt også og så er det sånn at man ofte har det litt tungt på dag tre eller fire av en sånn langtur. Dette var dag fire for meg, og jeg var tung i kroppen. Det var utrolig deilig å komme tidlig til leir.

Asbyrgi

Fra Asbyrgi fulgte jeg elven Jökulsá á Fjöllum sørover. Dette er en stor smeltevannselv fra Vatnajøkull. Jeg fulgte en sidearm av denne elven mesteparten av etappen fra Kópasker til Asbyrgi også. At Jökulsá á fly er en smeltevannselv ser man på fargen, den er full av sand, småstein og annen gjørme. Sjåføren jeg hadde til startpunktet sa at: «it is so thick it hardly runs». Det er med andre ord ikke en kilde til drikkevann om jeg skulle bli tørst.


På veien oppover fikk jeg også mitt første møte med svart lavasand og vulkansk landskap. Jeg rundet Rauðhòlar som er en en topp av rød sand og jeg fikk sett en del artige lava formasjoner før jeg kom til Vesturdalur, som er et av de få stedene det er lov å campe i området.

Hva mer kan man ønske seg på en campingplass?

Leirrutinene er ganske like fra dag til dag. Først skal teltet opp, så skal kroppen vaskes litt og på med tørre klær. Detter er det å lage middag (drytech), kakao og forberede kveldsmaten(chiagrøt). Etter middag er det middagshvil på et par timer. Uansett hvor sliten jeg er så er det sjeldent jeg sovner disse to timene. Jeg ligger og kjenner på hvor vondt det gjør i hele kroppen. Ikke fordi jeg har lyst til å kjenne etter, men fordi kroppen skriker så høyt at det er uunngåelig å få det med seg. Musklene verker, føttene skal helst ikke komme i kontakt med noe som helst, sokker er uaktuelt å ha på og det finnes ikke en eneste stilling som er behagelig å ligge i. Men etter to timer er det over og jeg kan være i bevegelse igjen, spise kveldsmat, vaske opp, pusse tenner, gå på do og kanskje til og med spasere en liten tur. Er jeg skikkelig flink tøyer jeg litt også, men det skjer ikke ofte.

Den lange veien til Asbyrgi

Ulempen med at jeg gikk til Kopasker var at det ville bli betydelig med asfalttråkking videre til Asbyrgi. Fra Asbyrgi er det en nasjonalpark hvor det kun er tillatt å campe på et par utvalgte steder. Ved å ta all asfalttråkkingen i en etappe ville jeg komme til Asbyrgi en dag før planen. Siden jeg ikke har behov for å komme til Reykjahlid før søndag kveld, fordi postkontoret ikke åpnet før på mandag som jeg skal ha hviledag på, så var etappealternativene for de tre neste dagene fra Kopasker som følger: enten en grusomt lang etappe på asfalt og to korte i en nasjonalpark eller to korte på asfalt og en lang i nasjonalparken. Jeg valgte det første alternativet.

Asfalt, asfalt og atter asfalt

Veien var relativt lite trafikkert og det var et yrende fugleliv i enkelte områder. Det var gøy å ha to falker flyvende rundt meg en kort stund før de ble jaget av de litt mer irriterende kriaene (en type terner). Kriaene har en lei tendens til å stupbombe deg om du kommer for nærme ungene dens og de har dessverre reirene i veikanten. Jeg unngikk å bli truffet, men de var ubehagelig nære av og til.

Kul natur

Selv om jeg tråkket langs veien var naturen storslagen og det holdt meg underholdt ganske lenge. Jeg gikk typisk 7 km før jeg tok en ny pause og sånn fortsatt det hele dagen. Innimellom gikk jeg og sang for meg selv. Veien var ganske flat, men mange steder kunne jeg se hvor jeg skulle få flere km fremme. Det var litt tungt å se bensinstasjonen som jeg viste solgte burgere og som lå rett ved campingplassen 5 km før jeg kom dit.

En burger i det fjerne

Asbyrgi er en ganske kul hesteskoformet canyon. Veggene er opp til hundre meter høye. Campingplassen ligger nedi Asbyrgi og er godt beskyttet for vær og vind. Det regnet litt på natta og for første gang var det kondenes i teltet da jeg stod opp.

Over Melrakasletta

Det var tungt å komme i gang. Dagen før hadde vært veldig lang og det var sent før jeg var ferdig med å spise og jeg kom meg i soveposen. Jeg sov ganske dårlig den første natta også fordi det blåste og det var mye rare lyder rundt meg.

Dagens etappe gikk over Melrakasletta. Det er en stor og veldig flatt vidde som i stor grad er dekket av store steiner med mose og lyng på. Det er utrolig tungt å gå utenom de få stiene som går der. Først fulgte jeg noen gamle hjulspor rett sørover, og de hadde jeg egentlig tenkt å følge en god stund lengre enn det ble til. Stien sørover forsvant og da valgte jeg heller å få en sti sørvestover ned til Kopaskær.


Jeg overnattet på en enkel campingplass. Der er ikke så mye som skal til for å kalle noe en campingplass. Man trenger bare en passe skrå gressslette som er så hard at det er vanskelig å sette ned teltpluggene, et nedslitt servicebygg med en dusj, ett toalett og en liten oppvaskkrok og en teltvakt som samlet inn betaling fra de fire gjestene. Det var uansett veldig luksus å få tatt en dusj.