Kysten rundt sørspissen av Storbritannia har vært beryktet for sjøfolk. Jeg har sett og lest om sjømerker og telegrafstasjoner. Iskrem med salt karamell kalles for «shipwreck». I dag startet turen ved fyrlykten på Lizard point. Det første fyret her ble satt opp i 1619, men ble raskt stengt ned igjen. Den hyggelige lokalbefolkningen synes nemlig det var for kjipt at det ikke lenge vært like mange skipsvrak de kunne plyndre. Så da måtte fyret slukkes… Folk er seg selv nærmest av og til og det tok over 150 år før det kom opp et nytt fyr.
Jeg passerte også enda en telegrafstasjon som ble brukt til å guide skip rundt trygt, flere nedlagte utkikksposter for kystvakten og flere nedlagte livbåtstasjoner. Selv om mye er nedlagt nå så er kystvakten absolutt tilstedeværende, jeg ser de fly rundt i helikopter hver dag, enkelte steder er det satt på nødtelefoner og telefonnummeret deres er slått opp over alt.
Landskapet har endret seg noe fra de første dagene. Klippene et ikke like bratte og lysten er ikke like dramatisk, men det går fortsatt en del meter opp og ned i løpet av dagen. Jeg passerte også et landemerke som kalles «the devil’s frying pan», uten å skjønne hvorfor den har fått akkurat det navnet. Lunsj hadde jeg på en deilig sandstrand og det var forfriskende å dyppe tærne i den kalde sjøen. Selv om det har vært sommerlig på land er det fortsatt veldig kaldt i vannet.