Snartur

Det var tett tåke da jeg stod opp. Jeg hadde kanskje 50 meter sikt. Jeg kunne ikke se den store vulkanen jeg skulle gå rundt og selv om jeg startet ut med en fin kurs, så gikk det ikke mange minuttene før jeg begynte å gå i sirkel. Terrenget var dekket av små lavahauger som jeg helst ville gå rundt og ikke over, og det var nok til å miste retningen. Da var det bare å stoppe og finne frem kompasset. Ingen ting slår god gammeldags teknologi.

Jeg har visstnok gått gjennom et virkelig spektakulært landskap. Jeg har rundet en vulkan, sett ned på en blå kratersjø, sett/gått på ett ryholittfjell, og rundet et annet stort fjell uten å se noe som helst av det.

Jeg krysset også et lavefelt, her var det heldigvis en veldig godt merket løype. Der var utrolig tungt å gå der og hoppe fra stein til stein. Så langt øyet kunne se (50 m) så var det bare lava. Jeg ante ikke hvor lenge det ville fortsette slik, men det var i alle fall 3-4 kilometer totalt. Kun GPSen fortalte meg at det gikk i riktig retning og med ok fart.

På den siste tredjedelen av turen lettet heldigvis tåka, men da var jeg forlengst forbi alle severdighetene. Men noen gode ting gjenstod: jeg fikk rom for to netter på en campingplass, jeg fikk en lang og etterlengtet dusj, jeg fikk sendt halvparten av klærne mine til vask og de hadde fantastisk god pizza på den lokale pizzasjappa. Og med lokal så mener jeg den som lå på campingplassen. Nå blir det en hviledag og det skal bli godt.

Jeg våknet tidlig og siden det var opphold tok jeg meg en liten spasertur bort til Dettifoss. Derfor er en av Europas største fosser og er en turistmagnet så det holder. Jeg fikk den for meg selv. Jeg måtte også gå forbi der etter at jeg hadde pakket sammen og skulle legge ut på dagens etappe, da var det betydelig flere folk der. På veien videre kom jeg også litt nærmere Selfoss som er foss litt lengre oppe langs elva og som jeg syns er vel så fin som Dettifoss.

Etappen gikk stort sett i terrenget, men med en vei eller litt sti litt innimellom. Ofte er det slik ser det ikke er sto det det står at det skal være sto på kartet, men så finner man også stier der det ikke skulle vært noen. På en av de få grusveiene jeg gikk ble jeg litt overrasket da jeg så at noen hadde risset inn piler i veien som pekte inn akkurat der jeg hadde tenkt å gå inn i terrenget. Det kan ha vært turkamerater min fra i går, som valgte å gå litt lengre enn meg i går som ville gi meg et hint. Jeg så også fotspor på de merkeligste steder, langt fra nærmeste vei eller sti, så noen har i alle fall nylig gått samme rute som meg.

På veien var jeg også innom ei lita koie. Den opp passe til for en lunsjpause. Det var godt å komme unna vinden for en liten stund. Jeg hadde notert meg denne koia i tilfelle det skulle bli behov for å søkje ly fra uvær. I gjesteboka kunne jeg lese om flere som hadde samme planer som tur sin meg, men det så ikke ut som om koia var så hyppig besøkt.

Jeg er veldig fornøyd med dagens veivalg, selv om det nesten aldri var stier der kartet sa det skulle være, så var det lettgått terreng.

Jeg slo leir like ved Krafla, som er en vulkan. Det er et varmekraftverk i tilknytning til vulkanen, så for å unngå å måtte gå masse på asfalt må jeg gå nord for vulkanen. Teltplassen min lå nede i en liten grop, godt skjermet mot vind fra vest. Jeg var litt engstelig for om jeg skulle klare å finne en god teltplass, det er små skarpe lavasteiner nesten over alt og er skal ikke mye til før de ødelegger sko, klær eller telt. Men så dukket denne fantastiske gropa opp, skjermet, med flatt underlag, godt feste for pluggene og til og med litt sol innimellom. Ikke rart jeg var fornøyd.

På Vesturdalur møte jeg er tysk par som skulle gå samme vei som meg opp til Dettifoss og vi drakk kaffe sammen på morgenen før vi gikk. Turen fortsatte opp langs Jökulsá á Fjöllum, og det er spektakulære formasjoner å se på.

Underveis, ved en elv vi måtte vade over, møtte vi en fyr til som også skal gå over Island på nesten samme rute som meg. Vi holdt følge et stykke oppover og det var hyggelig å ha litt selskap av annet enn fugler og sauer. Ikke det, jeg syns det er mye artige fugler å se her. I dag kom jeg over en liten flokk med ravner og jeg hadde en fuglunge av en eller annen sort løpende foran meg på stien. Den ble nesten helt utslitt stakkars, så jeg måtte finne en vei å gå utenom.

Det har vært en vakker, men våt dag. Det regnet allerede på natten så teltet var vått da jeg tok det med. Mens vi gikk var det enkelte perioder med opphold, men det var også mye regn og tåke. Tåka kom heldigvis ikke for alvor før jeg var forbi et langt parti hvor stien går ubehagelig nære klippekanten. Det var godt å komme i teltet på Dettifoss, dvs teltplassen var særdeles forblåst, det var gjennomtrekk i teltet og det regner inn gjennom en av ventilen. Men etter at jeg fikk tettet ventilen og lagt litt steiner til å skjerme nedre kant av teltet, så var det godt å komme inn. Det ble viltgryte fra Blå Band til middag og det er en produsent jeg har fått litt sansen for. De har mange gode retter. Foreløpig er jeg ikke matlei.

Asbyrgi er en hesteskoformet canyon med loddrette vegger. Historien vil ha det til at det var Odin sin hest, Sleipner som snublet og satt ned den ene foten akkurat her og skapte dette fotavtrykket. I gråvær og med enkelte lette regnbyger gikk jeg langsmed kanten på Asbyrgi nordover. Jeg hadde en kort etappe den dagen og tok meg god tid til å leke turist oppover. Jeg kjente den lange etappen fra dagen før godt også og så er det sånn at man ofte har det litt tungt på dag tre eller fire av en sånn langtur. Dette var dag fire for meg, og jeg var tung i kroppen. Det var utrolig deilig å komme tidlig til leir.

Fra Asbyrgi fulgte jeg elven Jökulsá á Fjöllum sørover. Dette er en stor smeltevannselv fra Vatnajøkull. Jeg fulgte en sidearm av denne elven mesteparten av etappen fra Kópasker til Asbyrgi også. At Jökulsá á fly er en smeltevannselv ser man på fargen, den er full av sand, småstein og annen gjørme. Sjåføren jeg hadde til startpunktet sa at: «it is so thick it hardly runs». Det er med andre ord ikke en kilde til drikkevann om jeg skulle bli tørst.

På veien oppover fikk jeg også mitt første møte med svart lavasand og vulkansk landskap. Jeg rundet Rauðhòlar som er en en topp av rød sand og jeg fikk sett en del artige lava formasjoner før jeg kom til Vesturdalur, som er et av de få stedene det er lov å campe i området.

Leirrutinene er ganske like fra dag til dag. Først skal teltet opp, så skal kroppen vaskes litt og på med tørre klær. Detter er det å lage middag (drytech), kakao og forberede kveldsmaten(chiagrøt). Etter middag er det middagshvil på et par timer. Uansett hvor sliten jeg er så er det sjeldent jeg sovner disse to timene. Jeg ligger og kjenner på hvor vondt det gjør i hele kroppen. Ikke fordi jeg har lyst til å kjenne etter, men fordi kroppen skriker så høyt at det er uunngåelig å få det med seg. Musklene verker, føttene skal helst ikke komme i kontakt med noe som helst, sokker er uaktuelt å ha på og det finnes ikke en eneste stilling som er behagelig å ligge i. Men etter to timer er det over og jeg kan være i bevegelse igjen, spise kveldsmat, vaske opp, pusse tenner, gå på do og kanskje til og med spasere en liten tur. Er jeg skikkelig flink tøyer jeg litt også, men det skjer ikke ofte.

Ulempen med at jeg gikk til Kopasker var at det ville bli betydelig med asfalttråkking videre til Asbyrgi. Fra Asbyrgi er det en nasjonalpark hvor det kun er tillatt å campe på et par utvalgte steder. Ved å ta all asfalttråkkingen i en etappe ville jeg komme til Asbyrgi en dag før planen. Siden jeg ikke har behov for å komme til Reykjahlid før søndag kveld, fordi postkontoret ikke åpnet før på mandag som jeg skal ha hviledag på, så var etappealternativene for de tre neste dagene fra Kopasker som følger: enten en grusomt lang etappe på asfalt og to korte i en nasjonalpark eller to korte på asfalt og en lang i nasjonalparken. Jeg valgte det første alternativet.

Veien var relativt lite trafikkert og det var et yrende fugleliv i enkelte områder. Det var gøy å ha to falker flyvende rundt meg en kort stund før de ble jaget av de litt mer irriterende kriaene (en type terner). Kriaene har en lei tendens til å stupbombe deg om du kommer for nærme ungene dens og de har dessverre reirene i veikanten. Jeg unngikk å bli truffet, men de var ubehagelig nære av og til.

Selv om jeg tråkket langs veien var naturen storslagen og det holdt meg underholdt ganske lenge. Jeg gikk typisk 7 km før jeg tok en ny pause og sånn fortsatt det hele dagen. Innimellom gikk jeg og sang for meg selv. Veien var ganske flat, men mange steder kunne jeg se hvor jeg skulle få flere km fremme. Det var litt tungt å se bensinstasjonen som jeg viste solgte burgere og som lå rett ved campingplassen 5 km før jeg kom dit.

Asbyrgi er en ganske kul hesteskoformet canyon. Veggene er opp til hundre meter høye. Campingplassen ligger nedi Asbyrgi og er godt beskyttet for vær og vind. Det regnet litt på natta og for første gang var det kondenes i teltet da jeg stod opp.

Det var tungt å komme i gang. Dagen før hadde vært veldig lang og det var sent før jeg var ferdig med å spise og jeg kom meg i soveposen. Jeg sov ganske dårlig den første natta også fordi det blåste og det var mye rare lyder rundt meg.

Dagens etappe gikk over Melrakasletta. Det er en stor og veldig flatt vidde som i stor grad er dekket av store steiner med mose og lyng på. Det er utrolig tungt å gå utenom de få stiene som går der. Først fulgte jeg noen gamle hjulspor rett sørover, og de hadde jeg egentlig tenkt å følge en god stund lengre enn det ble til. Stien sørover forsvant og da valgte jeg heller å få en sti sørvestover ned til Kopaskær.

Jeg overnattet på en enkel campingplass. Der er ikke så mye som skal til for å kalle noe en campingplass. Man trenger bare en passe skrå gressslette som er så hard at det er vanskelig å sette ned teltpluggene, et nedslitt servicebygg med en dusj, ett toalett og en liten oppvaskkrok og en teltvakt som samlet inn betaling fra de fire gjestene. Det var uansett veldig luksus å få tatt en dusj.

Etter en god dose med forsinkelser på fly, bussrot og venting kom jeg endelig til start punktet. Det er lite folk her oppe i nord og på den siste bussturen var jeg eneste passasjer. Jeg hadde leid en sjåfør til å kjøre meg det siste strekket opp og jeg fikk med meg en god dose med informasjon om geologi, flora og fauna.

Vi kunne se fyret på hraunhafnartangi på god avstand da vi kjørte oppover, men i det jeg gikk på meg sekken for å gå bort var det søkk vekke i tåka. Denne dagen hadde forøvrig vært knallfin fra morgenen av. Jeg gikk nå like vel bort til fyret, tok noen bilder og begynte å gå. Etter kort tid forsvant tåka slik at fyret nok en gang var synlig på lang avstand.

Jeg gikk ca 15 km før jeg slo leir. Det ble ganske sent og dagen hadde vært veldig lang, men det var godt å komme i gang.