Jeg sov som en stein og våknet fullt uthvilt. Etter en klassisk engelsk frokost ruslet jeg ned for å se litt nærmere på St Ives. Byen er liten, men veldig sjarmerende med nydelige hvite strender og mange små butikker med kunsthåndverk til salgs. Mange små restauranter et det også der og jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe noen deilige sommerdager på et sted som dette. Det er det nok mange som faktisk gjør også, for det er mange turister der til vanlig. Jeg fikk et lite flashback til togturen dagen før da jeg snublet over en viss skoleklasse som skulle kjøpe is. Det ble heldigvis et kortvarig møte denne dagen og barn skal jo få lov til å spise is på 17. mai.
Det føles feil å ikke være hjemme og feire nasjonaldagen i år. Jeg ble gratulert med dagen av en dame jeg tilfeldigvis møtte og slo av en prat med. Vi var skjønt enige om at vi ikke kan ta den friheten vi har i våre respektive land for gitt og at dager som vår nasjonaldag er verdt å feire.
Jeg tok meg good tid til å rusle rundt i byen for dagens etappe var kort og det hadde ingen hensikt å skulle komme for tidlig frem til Zennor… Selv om jeg visste det skulle begynne å regne i løpet av dagen. Jeg hadde bare såvidt kommer meg ut av St Ives og bort til det første landemerket som heter «mans head» før regnet kom. Jeg dro frem regnjakka og tenkte at det sikkert holdt for det skulle jo ikke regne så mye. Men det gjorde det, altså det regnet mye mer enn jeg hadde trodd. Ettersom buksa hadde rukket å bli gjennomvåt hadde det ikke noe for seg å bytte til regnbukse. Den gode nyheten var at regnjakka klarte å holde et par flekker av t-skjorten jeg hadde på meg tørre. Det er heldigvis ikke farlig å bli våt så lenge man holder seg varm, så jeg bare gikk i sånn passelig bedagelig tempo. Jeg passerte en gruppe på tre som syntes stien var veldig krevende og vi jublet litt sammen over hvor fint turvær vi hadde. Det er jammen godt at det finnes folk som forstår ironi. Og ironisk var det også at regnet ga seg sånn ca fire minutter før jeg ankom min destinasjon. Solen tittet til og med fram bare for å gni det inn, jeg hadde for kort vei igjen til å gå meg tørr.
I Zennor et det nesten ingen ting, men det som er der er ganske fint. Det er en gammel kirke og et gammelt vertshus. Vertshuset heter Tinners arms inn og er fra 1271 og vegg i vegg har de et gjestehus som de kaller «The white house». Og på dette nydelige gamle stedet fikk jeg et stort og fint rom med det beste man kan ønske seg på en regnværsdag, nemlig en håndkletørker. Jeg fikk vrengt opp sokker og klær, vasket det i vasken og hengt det til tørk. Om skoene blir tørre gjenstår å se, men jeg er klar for mer regn hvis det skulle komme.
