Snartur

Siste dagen gjennom Sprengisandur var en nydelig dag med sol og lite vind. Landskapet var fortsatt ikke veldig spennende, men i horisonten kunne jeg ane konturene av fjell. Etter et par mil kom jeg til og med inn på asfaltvei et lite stykke.

Det ble en lang dag, og kanskje turens lengste dagsetappe. Jeg slo leir i et lavafelt ca 20 km før Landmannalaugur. Det lå rett ved en svært trafikkert grusvei og under en kraftledning, men jeg hadde gått langt nok. Nå hadde jeg for alvor begynt å se de kule fjellene jeg skal gå gjennom på de siste dagene av turen min.

 

Men etter at jeg i dag har klart å komme meg til Landmannalaugur så er det på tide med en hviledag og jeg må få fylt opp matlageret og batteriene igjen. Jeg fortsetter turen på søndag og jeg ser virkelig frem til å kose meg gjennom terrenget i litt kortere etapper en det jeg har hatt de siste dagene.

 

Det blåste godt i går også og solen skinte. Franskmannen hadde pakket teltet og dratt før jeg var klar, så han trodde jeg aldri jeg skulle se igjen. Han skulle prøve en annen rute enn meg, men jeg tror han måtte gi opp og komme seg opp på F26 igjen. Jeg fikk i alle fall høre at det var en fyr som gikk en del kilometer bak meg. I dag tidlig tuslet han forbi leirplassen min mens jeg drev og pakket sammen, så da pratet vi litt.

Det er ufattelig hvor mye sand man kan dra med seg. Jeg lurer på hvor lenge jeg må slite med svart ørkensand etter at jeg kommer hjem. Det er ikke bare å børste det bort heller for det klistrer seg fast. Teltet ser ikke ut.

Jeg gikk langs F26 i hele går og fortsetter med det i dag. Det er en grusvei, men ikke av aller beste kvalitet. Den er sterkt trafikkert med 2-3 biler i timen i rushtiden. Vanligvis har folk i biler stoppet for å slå av en prat når de ser meg, men ikke her. F26 er tydeligvis en vei for travle folk. Utsikten var ikke mye å skryte av. Hauger av grus og sand. Fjellene i det fjerne ble hyllet inn i en dis av luftbåren sand, så de var heller ikke så mye å se på. Den eneste jeg pratet med var en syklist, det er også den eneste syklisten jeg har sett utenfor asfalterte veier her. Han sa det var for litt spesielt interesserte å sykle her fordi det er ganske tungt.

Vinden stilnet heldigvis litt mot slutten av dagen og jeg fant en nydelig leirplass. Veien går på en bro over en dyp kløft som det renner rent vann i. Det er luksus å ikke måtte spare på hver vanndråpe fordi jeg bare kan klatre med og hente mer. Vanligvis drikker jeg alt jeg klarer når jeg kommer til en vannkilde og jeg tar alltid med meg en liter i sekken. Hvis jeg er mindre enn 10 km fra der jeg skal slå leir tar jeg med meg to liter og da har jeg nok til dagen etter. Det kan ofte være en del km fra der jeg slår leir til nærmeste vannkilde. I dag har jeg funnet rent drikkevann (ikke gjørmete smeltevann fra bre) to steder. Først 7 km fra forrige leir og så der jeg slo leir igjen for kvelden. Jeg begynner å nærme meg sivilisasjonen igjen. Jeg har nok en gang sett sauer

På kvelden etter å ha ligget mine obligatoriske to timer i teltet og kjent på hvor vondt kroppen hadde det, så var jeg ute en god stund. Det var knapt et vindpust og solen var på vei ned. Jeg er overraskende lite sliten, det eneste som hindrer meg i å gå lengre er at føttene blir alt for mørbanket. Men de kommer seg fort. Skal se at jeg kommer i mål en gang.

I dag er det virkelig nydelig vær. Solen skinner og det er bare såvidt et lite vinddrag i lufta. Akkurat nok til å holde flyefl unna og blåse bort støvet fra bilene som passerer.

I går var landskapet også ganske fint å gå gjennom. Jeg skulle rundt en stor sjø med en vulkan ved enden. I dag er det ganske kjedelig med endeløse hauger av grus og sand.

En av franskmennene fikk samme rute som meg og vi stoppet og utvekslet noen ord innimellom. Det blåste kraftig hele dagen og det viste seg etter hvert at det skulle bli vanskelig å finne en leirplass. Franskmannen klarte det tilslutt og heldigvis var det plass til to telt der. Jeg fikk til og med litt hjelp med å finne steiner til pluggene. Det er ikke noe særlig feste i sanden her.

Sand er noe herk. Det kommer inn over alt når det blåser, og det blåser mye. Jeg våknet med sand i ansiktet, sand på soveposen. Teltet veier sikkert en halvkilo mer bare pga sanden. Den er ikke lett å børste bort heller for den klistrer seg fast i alt.

Men det er sol, sanden fikk legger seg i ansiktet fungerer som solkrem. Sanden i håret fungerer som tørrsjampo…. Jeg gleder meg til neste mulighet til en skikkelig dusj…

I går passerte jeg Vonaskard – håpets dal. Det var deilig å komme inn i en grønn oase med planter og fugleliv igjen. Rundt meg var det ryholittfjell i forskjellige farger. Det blåste ganske kraftig, så sanden drev i luften, men det var sol.

I Vonaskard er det en hot spot. Dvs et geotermisk aktivt område. I dette området går det en liten bekk. Jo lengre opp i bekken man kommer jo varmere blir vannet. Der hvor vannet er helt perfekt varmt er det en liten foss og en badekulp. Så da var det bare å strippe og ta et langt bad. Fosen ga en lett massasje av maske og skuldre (det er strengt tatt beina som trengte det mest). Jeg avsluttet med en enkel manikyr. I det jeg var ferdig dukket også noen av franskmennene opp.

Det ble en flott men vindfull dag fra Kistufell. Franskmennene skulle samme vei, så vi hadde en del kontakt gjennom dagen. Jeg passerte det høyeste punktet jeg skal over, her midt på Island. Det er mulig jeg kommer til å gå litt høyere en av de aller siste dagene, men det har jeg ikke detaljene på i hodet.

Jeg har måttet krysser en del små smeltevannselver fra Vatnajøkull i dag. Det er en kald fornøyelse. Jeg var tidlig ute så de hadde ikke rukket å vokse seg store enda så flere kunne jeg bare skritte over, men noen måtte jeg vade over.

For å komme sørover skal jeg gjennom en dal som heter Vonaskard, eller «håpets dal» på norsk. Men for å komme dit fra Kistufell er det et par større smeltevannselver som må krysses. Det må enten gjøres tidlig på morgenen eller så må man gå er godt stykke nordover for å krysse en bro. Jeg var og tittet på en av disse elvene og det var ikke lite vann som gikk i den. Ikke var det noen god leirplass i nærheten heller, så jeg valgte å gå nordover til broen. Totalt blir det ca 10 km lengre, men det er trygt og jeg slipper å bli våt på beina. Veiene her er også godt merket.

Vinden var en utfordring når jeg skulle finne leirplass, for det hadde blåst kraftig hele dagen og det er veldig flatt her.

Franskmennene jeg delte hytte med slo seg ned like ved broen, men jeg gikk en km til før jeg fant en plass med litt le. Ironisk nok snudde vinden 180 grader kort tid etter at jeg hadde slått leir, men det hadde løyet mye også, så det gikk bra.

 

Hvorfor har jeg bare dekning på de mest forblåste fjelltoppene? Været er egentlig veldig bra i dag, men det blåser litt kaldt fra Vatnajøkull.

Jeg hadde en fin natt på Kistufell hytte. Det var fire franskmenn der, så det ble ganske sosialt. Hytta hadde 8 soveplasser, så det ble ganske trangt, men jeg har opplevd verre.

Jeg er ca halvveis på turen nå. Den verste biten med å bære tung sekk er over, men det har tatt på for beina å måtte dra på så mye mat og vann som de siste to dagene. Jeg håper det roer seg litt fremover.

Hytta på Dyngjufell var av samme design som på Botni. Jeg kom dit tidlig og det var fortsatt varmt og vindstille, så jeg improviserte en dusj og gjorde litt klesvask før jeg koste meg med en bok.

Turkameraten min fra Botni hadde en litt annen rytme og kom først en del timer senere enn meg.

I løpet av natta begynte det å regne og på morgenen var det også tett tåke. Jeg hentet ned en værmelding via satellitt og det kunne tyde på at det ville bli bedre utover dagen, så avmars ble utsatt noen timer. Været ble litt bedre utover formiddagen, så da var det avgårde noen timer senere enn vanlig. Men hva gjør vel det når solen også såvidt tittet frem.

De første kilometerne fulgte jeg en liten bekk oppover. Når denne bekken tok en annen vei en der stien min gikk, så måtte jeg fylle opp alt jeg hadde av vannflasker, for nå ville det ta et par dager før jeg kom til en ny vannkilde. Jeg kjente godt at sekken ble mye tyngre og føttene begynte å protestere med en gang.

Denne dagen gikk det også mye oppover , dvs mye var kanskje 300 meter tilsammen. Litt utover skyer det til litt mer og det var innimellom litt antydninger til tåke og litt lett regn. Mot slutten av etappen så jeg en person som gikk foran meg i samme retning. Jeg tok aldri vedkommende igjen. Jeg slo leir bak en sanddyne i ørkenen og kort tid etterpå høljet det ned.

I dag våknet jeg av at det var godt og varmt i teltet. Sola skinte fra en himmel som riktignok har en del skyer, men det var like vel perfekt. Det er litt vind i dag, men ikke mer enn at jeg går uten lue. Jeg har også møtt ganske mange biler i dag. Noen stoppet for å snakke litt og har spurt om jeg trengte noe. Så da har jeg fått sendt avgårde søpla mi på en forsvarlig måte. Det er greit å slippe å bære alt i 11 dager.

 

Målet for dagen er Kistufell, der er det også en hytte. Men det blir også den siste muligheten til å bo innendørs på turen.

Det begynner å bli dårlig med dekning, så det blir nok ikke like mange oppdateringer og i alle fall ikke så mye bilder fremover.

Fra Sallandafjall gikk jeg videre uten å ha snakket med naboen, jeg regnet med at jeg ville treffe vedkommende på den neste naturlige leiren, som var en hytte kalt Botni. Det er utrolig deilig å komme inn i en hytte og kunne fyre på ovnen, tørke alt som var vått etter regnværet de siste to dagene. Etter noen timer kom også naboen min opp dit og vi var to delte hytta.

Naboen var Elijah(?), en israelsk fyr som jeg også hadde møtt mellom Vesturdalur og Dettifoss. Vi møtes også på neste hytte, Dyngjufell, men så tar vi forskjellige ruter videre sørover. Der er hyggelig at det blir litt sosialt også.

I dag beveger jeg meg opp mot hytta som heter Dyngjufell. Det er ganske varmt, nesten ingen vind og solen skinner. Det er akkurat sånn det skal være å gå gjennom en ørken. Stien har variert mellom å gå gjennom knotete lavafelt og gjennom svarte sanddyner. Alt i alt har det vært greit å gå så langt. Hytta jeg skal til ligger i en dal ved Askja, som er et stort vulkankrater. Det er skikkelig luksus å skulle bo på hytte en natt til. Kanskje jeg får vasket litt klær i dag også.

Det var litt tungt å stå opp og komme i gang. Det var godt å sove i en skikkelig seng igjen og musklene var ikke like vonde. Ute regnet det litt da jeg stod opp og begynte å pakke.

Jeg skulle ha med meg mat for 11 dager. Det veier nesten 7 kg og jeg gruer meg til vekten av sekken. Men når jeg først kom i gang så var det ikke så ille.

Det var opphold innen jeg kom igang og det var nesten vindstille. Det kan jo høres deilig ut, men jeg gikk langs Myvatn, som på norsk kan oversettes til Myggvann. Og det var enorme mengder med mygg, så jeg måtte frem med myggnettet.

I begynnelsen gikk jeg langs en bilvei, men så gikk det en grusvei innover i terrenget. De fleste stier her er sånne spor som kommer av at det en eller annen gang har kjørt en bil der. Veien jeg gikk i dag er nok litt flittig brukt, for jeg møtte fjelloppsynsmannen som kom kjørende nedover. Det er første gang jeg har møtt en bil i terrenget.

Landskapet ble mer og mer skrint, og etter hvert ble det rene månelandskapet. Jeg gikk i retning Sellandafjall, som er et tydelig kjennemerke i området. Fjellet gjemte seg karakteristisk nok i en tåkedott, men jeg så i alle fall foten av det. Ved foten av fjellet er det en liten grønn oase og det renner en bekk forbi. Det var det naturlige stedet å slå leir, og det var jeg ikke alene om. Det var allerede er telt der da jeg kom, men siden det også akkurat hadde begynt å regne så stakk jeg ikke bortom for å hilse på. Jeg var også sliten og føttene var vonde av den ekstra belastningen av all maten. Jeg antok at jeg ville treffe vedkommende senest på hytta Botni dagen etter. Det var også en del sau i området og de tuslet ganske tett rundt teltet mitt til tider.

Dekningen for telefonen var ikke spesielt bra i leiren. Jeg antar at jeg kun unntaksvis vi ha dekning fremover.

Det var deilig å ikke måtte stå opp, pakke teltet og gå.  På programmet for dagen stod mer klesvask, hente rasjoner som jeg hadde sendt til postkontoret og dra og bade i noen varme kilder. Dvs, det var et kunstig badeanlegg med overskuddsvann fra varmekraftverket jeg gikk forbi i går. Men det var mer enn varmt nok og det gjorde godt å plaske rundt der i et par timer.

Jeg har også gjort noen mindre reparasjoner på klær og funnet en litt mer solid løsning på alt for stor gjennomtrekk i teltet når det blåser mye. En brødpose festet i ventilen med sikkerhetsnåler er liksom ikke noe jeg stoler på at vil holde, så nå bruker jeg en regnponcho i stedet. Det er litt mer solid og lar seg justere etter behov. Det er ikke akkurat verdens navle jeg befinner meg i og utvalget i det lokale supermarkedet er heller magert, så jeg måtte være litt kreativ.

Jeg har haiket en del i dag for å komme meg rundt. Det er egentlig veldig trivelig. Tanken var at jeg skulle spare beina mine, men det ble fort over 10000 skritt like vel. Jeg har det ikke helt i meg å sitte stille. Jeg tror like vel at det har vært nyttig med en hviledag.

Sekken kommer til å bli tung de neste dagene. Jeg skal bære rasjoner for 11 dager. Hele turen kan deles i tre deler. Den første delen, som er unnagjort, var oppvarmingen. Nå kommer hovedsettet og den siste delen er en sjarmøretappe. Nå har jeg 11 dager foran meg i høylandet med vind, vær, sand og lava. Jeg skal innom noen få hytter på veien, men det er også steder det der bli vanskelig å finne et egnet sted å sette opp teltet. Innimellom må jeg også bære mye vann. Nei, det skal bli gøy dette her 😊