Måned: juli 2024

Det var knapt vind da jeg våknet og den lille vinden som var kom fra nord. Jeg satt meg i båten og padlet rolig i retning Snäcka sluser. Her ble jeg sluset ned till turens bunnpunkt, som er en sjø som heter  Östebosjön. Jeg skulle bare et lite stykke på denne sjøen før jeg skulle gjennom et trangt sund og oppover mot Upperud sluser. I sundet merket jeg at turen oppover har begynt for det var litt strøm imot. Men det gikk greit. Uperud sluser gikk som en drøm og så natt det mot slusen over alle sluser på turen: Håverud. Dette er en enorm sluse hvor de to midterste kamrene ligger i en sving slik at de er ekstra store. Jeg måtte vente litt før jeg kom inn i disse og da rakk jeg endelig å få meg en etterlengtet is. Det var nemlig en ventebrygge med en iskosk i mellom. Håverud er også en turistattraksjon med tilhørende servering.

Jeg ble sluset gjennom de to kamrene helt alene og jeg var nok en del av turistopplevelsen for mange som stod og så på og filmet. Etter dette dobbelt kammeret skulle jeg videre over en akvedukt før jeg ble løftet opp gjennom det siste kammeret. Totalt løft ble på nesten 10 meter. Mengden vann som gikk med til dette var enorm, tenkt hvor mange bøtter vann man måtte ha båret for å fylle de slusene manuelt.

Litt bortenfor slusen slo jeg leir for dagen og jeg hadde tatt igjen de tapte kilometrene fra dagen før.

Det var opphold da jeg våknet, men regner var fortsatt vått etter regnet på natten. Jeg bestemte meg for å ta det litt rolig og la det tørke opp. Jeg var like vel avgårde i 10-tiden. Etter å ha padlet i ca 1 km skulle jeg opp på land igjen, denne gangen i over 3,5 km. Jeg trillet meg gjennom en bobilparkering og ned til Fengerfors sentrum. Ikke akkurat verdens navle, men det har et veldig godt bakeri, en liten kaffe og en butikk. Jeg stakk innom bakeriet for å handle et par rundstykker og en kanelbolle.

Butikken skulle åpne kl 11 og jeg bestemte meg for å vente fordi jeg hadde lyst på en is, men så viste det seg at det hadde skjedd noe sånn at butikken ikke ville åpne før 12, så da dro jeg videre uten is. Jeg trillet ned til sjøen Ärr. I området her ble deler av den gamle filmen om Ronja Røverdatter spilt inn, så jeg padlet forbi både helvetesgapet og bjørnehulen. Fort gikk det ikke for det var kraftig motvind denne dagen også. Ved enden av Ärr kom jeg til Strømmen sluse. Det et nå slutt på manuell trilling, men het automatisk var ikkr slusen. Dette var en manuell sluse som ble betjent av to eldre personer. Slusingen gikk helt utmerket og jeg kom ut på Ånimmen.

Ånimmen er en ganske lang sjø og vinden var kraftig. Jeg skulle padle ca 7 km til neste leirplass. Vinden var kraftig og bølgene ganske store, så jeg prøvde å legge meg i le av en ganske stor øy, det var sånn passe vellykket. Det var vesentlig mindre bølger og vind der, men det var fortsatt nok til at det var tungt å padle. Fra enden av øya hadde jeg 3,5 km igjen over «åpent hav» med vind og bølger midt i fleisen. Jeg kom ikke mange metrene før jeg skjønte at det ikke gikk, så jeg gikk i land inne en liten bukt. Jeg brukte litt tid på å akseptere at jeg ikke kom videre, men det er ingen krise at det ble kortere enn planlagt. Vinden skulle snu i løpet av natten slik at jeg ville få medvind neste dag og den neste dagsetappen var uansett kort. Så denne gangen vant vinden, men jeg ble i alle fall ikke våt.

Jeg var, som vanlig, oppe tidlig. Værmeldingen tilsa at det kunne bli en god del regn, så jeg tenkte det var best å komme meg avgårde litt fort. Og denne dagen skulle jeg også ut i ukjent terreng. Jeg padlet til den innerste kroken av Östre Silen, gjennom masse siv og til en gjørmete bredde hvor jeg trakk kajakken opp. Jeg spente på tralla jeg hadde med. Det var litt styrete å finne riktig balansepunkt, og selvfølgelig veltet alt i det største gjørmehølet på stien opp til veien. Men jeg kom meg opp og fikk dratt alt opp til en sjø som heter Limmen. Limmen er mindre enn de sjøene jeg har padlet så lang, men den er fortsatt stor og full av kriker og kroker. Jeg padlet selvfølgelig til feil krok og kunne ikke forstå hvor jeg skulle gå i land for å komme til neste sjø. Etter å ha konsultert kartet ble jeg litt klokere og jeg måtte padle tilbake et stykke, og nå oppdaget jeg at det var motvind.

Jeg måtte gå nesten to km over land for å komme til neste sjø. Skogsveiene var greie, men det var irriterende mye fluer og av en eller annen grunn siktet de på ørene mine. Men også denne prøvelser bestod jeg og jeg kom meg over til Edslan. Jeg hadde tenkt å padle nesten til enden av Edslan og så finne et sted å slå leir, men det var ingen fine plasser . Bortsett fra en offentlig badestrand hvor jeg stoppet og spiste litt da. Men det var et forblåst sted og jeg så at jeg fortsett hadde et par timer på meg så jeg bestemte meg for å padle til neste sjø.

Det gikk bare bedre og bedre å få kajakken opp på tralla og innimellom var veien også godt skiltet. Etter nok 1,5 km å vei satt jeg båten ut på Bräcketjärnet,som er en liten sjø som henger sammen med den litt større Knarrbysjön. Det går fint å padle mellom sjøene, sett bort fra den lille broen som var så lav at jeg ikke kunne padle under den. Da ble det et siste løft.

På Knarrbysjön blåste det kraftig midt i mot og det var også en del bølger. Jeg ga på selv om jeg var sliten, for hade jeg tatt pauser ville vinden blåst meg bakover igjen. Ca 400 m før leiren fikk jeg le bak en odde og der tok jeg en lengre pause. Det er ikke ofte jeg tar pause så nærme målet. En siste kraftanstrengelse fikk meg rundt odden og til leirplassen. Jeg rakk å sette opp teltet og ta et bad før regnet kom. Alt i alt en veldig bra dag.

Etter å ha fått ladet batteriene med en rolig dag, så vurderte jeg om jeg skulle ta en etappe som var litt lengre enn planlagt. Rett og slett for å kunne ha enda kortere og roligere dager på slutten før jeg skal sykle hjem. Jeg padlet avgårde sørover på Vestra Silen i retning Krokfors sluser. Det er veldig behagelig å bli sluset opp og ned mellom vannene og selve slusingen har alltid gått helt uproblematisk, men denne gangen skulle det bli litt trøbbel. I Krokfors sluse er det to kamre. Det første gikk greit. I det andre leger jeg meg til slik jeg har får beskjed om og holder godt fast i taust som henger der. Slusen er hogget gjennom fjell og langsmed veggene er det vertikale tømmerstokker som skal hindre at båtene kommer inntil fjellveggen. Bak disse stolpene er fjellveggen ganske ujevn og går både ut og inn. Stolpene står med en avstand som egentlig er passe lang for både kano og kajakk. Langsmed stolpene går det noen tau og det var et sånt tau jeg skulle holde meg i. Det vil si at kajakken lå midt på en stolpe og bakenden lå litt foran stolpen bak meg. Slusevakten kjørte på med ganske bra trykk og strømmen i slusen ble veldig kraftig, så da ble bakenden av kajakken min dyttet inn bak stolpen bak og når vannet steg så kilte den seg fast. Heldigvis fulgte slusevakten med og fikk stoppet  prosessen. Så da gikk det bra til slutt og det høres kanskje ut som om det var verre en det det var.

Jeg padlet in på Östra Silen og da jeg kom til den opprinnelig planlagte leirplassen så følte jeg meg pigg nok til å padle til neste mulige alternativ. Og så fortsatte jeg like godt et stykke til. Jeg slo meg med på en offisiell leirplass helt sør i sjøen. Det er en ganske liten plass, men jeg hadde den helt for meg selv. I alle fall i en halvtime for så kom det et par karer. Greit nok det, men etter et par times tid kom alle vennene til disse to karene, som viste seg å være en del av en speidergruppe på rundt 30 personer. Jeg ble en smule betenkt siden det var så trangt der, men de holdt seg unna der jeg hadde satt opp teltet mitt, så jeg fikk faktisk være ganske så i fred. Det ble en veldig bra dag like vel.

Det var meldt regnbyger fra tidlig på morgenen til et godt stykke utpå ettermiddagen. Jeg håpet det skulle være noen oppgløtt sånn at jeg skulle slippe å pakke mens det regnet. Men da jeg våknet kunne jeg konstaterte at det var like tørt som da jeg la meg. Værmeldingen da at det skulle holde seg slik i et par timer, så da pakket jeg sammen og padlet avgårde.

Jeg padlet videre nordover på Lelång og jeg kjente at jeg ikke hadde mye futt i kroppen. Tre dager med sykling satt fortsatt i og jeg hadde fått et gnagsår i den ene hånden dagen før. Men været var rolig og innimellom stakk solen frem. Første stopp var Gustavsfors og en liten stopp på butikken der jeg kjøpte is og litt mat før jeg ble sluset opp på Vestra Silen.

Jeg padlet til en leirplass jeg har brukt et par ganger før. Det var folk der denne gangen, men jeg slo meg midlertidig ned i nærheten og spiste lunsjen min og innen jeg var ferdig så var plassen «min» ledig. Det var en kort dagsetappe og det gjorde det mulig for meg å lade batteriene litt.  Batteriene til alle duppedingsene mine fikk også sitt. Jeg har skaffet meg et solcellepanel og selv med svært varierende skydekke klarte den å fylle batteribanken min.

Rutinen på en ny leirplass er alltid å få satt opp teltet, ta et bad og så spise. Maten hadde jeg allerede fått i meg og det gikk fort å få satt opp teltet og hoppet uti. I det jeg kom på land og hadde begynt å tørke meg, så kom det plutselig litt regn. Jeg tenkte i to sekunder før jeg bestemte meg for å sette opp tarpen og lage en uteplass separat fra teltet. Det ville medføre mindre stress når det kom flere byger. Ikke det at det ble så mange, veldig mye regnvær passerte like sør for der jeg campet og det var stort sett tørt der jeg satt og koste meg.

Endelig var det på tide å komme i gang med det som er den egentlige turen. Jeg tråkket meg noen få hundre meter bort til der jeg leier kajakk. Jeg fikk utlevert en fin og rød en og begynte å pakke om  fra sykkelen. Jeg har fast plass til det meste etter å ha vært på padletur flere ganger, men det var noe jeg stusset over. Det var plutselig så god plass både foran og bak. Og jeg som syntes jeg hadde dratt på alt for mye på sykkelen. Men forklaringen er nok at mengde bagasje er relativt og det er plass til vesentlig mer i en kajakk.

Jeg padlet som vanlig nordover på Lelång. Solen skinte og det var knapt vind, så det var riktig idyllisk. Jeg hadde sett meg ut å finne leir ved Taraldsön. Siden jeg var ganske sliten og tung i beina var det viktigste kriteriet for leirplass at det skulle vært kort avstand mellom båten og teltet. Jeg syns jeg fikk til det ganske bra.

Det er mye tyskere , belgere og hollende her i år også. En gjeng på fire hollendre ble veldig begeistret da jeg fortalte at: «joda de blå bærene er spiselige» . De visste ikke at det var blåbær.

Det hadde skyet over i løpet av natten og det var meldt regn utpå formiddagen. Siden jeg ikke skulle sykle så langt håpet jeg at jeg skulle klare å komme frem til neste leirplass før regnet kom. Jeg var passe tidlig oppe og etter en kjapp frokost pakket jeg sammen og syklet i retning av Jaren fergeleie. Jeg måtte nemlig ta en ferge over sjøen Stora Le og den går bare sånn innimellom. Jeg siktet meg inn på avgangen kl 09:10. Siden fergen bare går sporadisk må man ringe etter den minst ti minutter før avgang og jeg var storfornøyd med å være på kaia til kl 08:55. Men da jeg skulle ta frem telefonen ante jeg urå. Den var ikke der den skulle og jeg innså at jeg måtte ha lagt den igjen i utekjøkkenet  på campingplassen i Nössemark. Det var krise. Å miste ferga var det minste problemet mitt, så jeg hektet av tilhengeren og syklet tilbake så fort jeg kunne, det var heldigvis bare tre kilometer tilbake. Joda, mobilen lå akkurat der jeg trodde. Jeg hadde sist brukt den til å ta dette bildet.

Neste mulighet for ferge var kl 10:10 og det rakk jeg med god margin. Ferga er en kabelferge som trekker seg over ved hjelp av to kabler som er trukket over sjøen. Det er ingen mulighet for at den kan kjøre feil. Overfarten tok bare ti minutter og det var bare to biler to to andre syklister ombord.

På den andre siden tråkket jeg avgårde med solbrillene på for å nok en gang teste hvorvidt det er kausalitet eller korrelasjon mellom bruk av solbriller og fint vær. Denne dagen holdt teorien om kausalitet og jeg kom frem til campingen uten en dråpe regn. Jeg fikk satt opp teltet med en fin tarp utenfor sånn i tilfelle det skulle begynne å regne og så gikk jeg for å ta et bad. Jeg badet selvfølgelig uten solbriller og da kom regnet…

Så etter tre dager og 165 km på sykkel med henger, så må jeg si det har vært veldig tungt. Det har like vel går overraskende bra. De to første dagene var nok varmen og dehydrering det største problemet, og først på dag tre begynte jeg å kjenne på at jeg var tung i beina. Nå blir det ti dager i kajakk, så beina skal få litt pause før jeg sykler hjem igjen.

Jeg kom meg raskt i gang på morgenen. Det var meldt nok en varm dag og jeg klarte å komme meg avgårde ganske tidlig. Første stopp var etter 15 km på en Cicle K stasjon i Rakkestad. Jeg tok en god pause og unnet meg litt junk food før det bar videre.

Jeg hadde pause med ca 10 til 15 kilometers mellomrom. Jeg drakk og jeg drakk og svetten silte. Lunsjen tok jeg ved et lite vann. Etter ca 5 mill kom jeg til en cafe i Aremark. Her spiste jeg en bedre middag  og de hadde en overraskende god fiskesuppe.

De siste 17 kilometrene var ganske tunge, men jeg er flink til å sette delmål og sette avstandene i perspektiv. 17 km er jo bare en drøy 10 km er det ikke? Og det er jo bare å sykle frem og tilbake og frem igjen til IKEA og det klarer jeg jo lett. Jeg sammenlignet også farten min med det gutta løper 5000 m på i OL, og jeg er ikke i tvil om at jeg hadde blitt slått ned i støvlene.

Vel fremme på Nössemark camping i Sverige fikk jeg slår opp teltet i vannkanten og jeg fikk et veldig etterlengtet bad. Det er fryktelig tungt å sykle, men det gir litt mestringsfølelse også.