Hytta på Dyngjufell var av samme design som på Botni. Jeg kom dit tidlig og det var fortsatt varmt og vindstille, så jeg improviserte en dusj og gjorde litt klesvask før jeg koste meg med en bok.
Turkameraten min fra Botni hadde en litt annen rytme og kom først en del timer senere enn meg.
I løpet av natta begynte det å regne og på morgenen var det også tett tåke. Jeg hentet ned en værmelding via satellitt og det kunne tyde på at det ville bli bedre utover dagen, så avmars ble utsatt noen timer. Været ble litt bedre utover formiddagen, så da var det avgårde noen timer senere enn vanlig. Men hva gjør vel det når solen også såvidt tittet frem.
De første kilometerne fulgte jeg en liten bekk oppover. Når denne bekken tok en annen vei en der stien min gikk, så måtte jeg fylle opp alt jeg hadde av vannflasker, for nå ville det ta et par dager før jeg kom til en ny vannkilde. Jeg kjente godt at sekken ble mye tyngre og føttene begynte å protestere med en gang.
Denne dagen gikk det også mye oppover , dvs mye var kanskje 300 meter tilsammen. Litt utover skyer det til litt mer og det var innimellom litt antydninger til tåke og litt lett regn. Mot slutten av etappen så jeg en person som gikk foran meg i samme retning. Jeg tok aldri vedkommende igjen. Jeg slo leir bak en sanddyne i ørkenen og kort tid etterpå høljet det ned.
I dag våknet jeg av at det var godt og varmt i teltet. Sola skinte fra en himmel som riktignok har en del skyer, men det var like vel perfekt. Det er litt vind i dag, men ikke mer enn at jeg går uten lue. Jeg har også møtt ganske mange biler i dag. Noen stoppet for å snakke litt og har spurt om jeg trengte noe. Så da har jeg fått sendt avgårde søpla mi på en forsvarlig måte. Det er greit å slippe å bære alt i 11 dager.
Målet for dagen er Kistufell, der er det også en hytte. Men det blir også den siste muligheten til å bo innendørs på turen.
