Ulempen med at jeg gikk til Kopasker var at det ville bli betydelig med asfalttråkking videre til Asbyrgi. Fra Asbyrgi er det en nasjonalpark hvor det kun er tillatt å campe på et par utvalgte steder. Ved å ta all asfalttråkkingen i en etappe ville jeg komme til Asbyrgi en dag før planen. Siden jeg ikke har behov for å komme til Reykjahlid før søndag kveld, fordi postkontoret ikke åpnet før på mandag som jeg skal ha hviledag på, så var etappealternativene for de tre neste dagene fra Kopasker som følger: enten en grusomt lang etappe på asfalt og to korte i en nasjonalpark eller to korte på asfalt og en lang i nasjonalparken. Jeg valgte det første alternativet.
Veien var relativt lite trafikkert og det var et yrende fugleliv i enkelte områder. Det var gøy å ha to falker flyvende rundt meg en kort stund før de ble jaget av de litt mer irriterende kriaene (en type terner). Kriaene har en lei tendens til å stupbombe deg om du kommer for nærme ungene dens og de har dessverre reirene i veikanten. Jeg unngikk å bli truffet, men de var ubehagelig nære av og til.
Selv om jeg tråkket langs veien var naturen storslagen og det holdt meg underholdt ganske lenge. Jeg gikk typisk 7 km før jeg tok en ny pause og sånn fortsatt det hele dagen. Innimellom gikk jeg og sang for meg selv. Veien var ganske flat, men mange steder kunne jeg se hvor jeg skulle få flere km fremme. Det var litt tungt å se bensinstasjonen som jeg viste solgte burgere og som lå rett ved campingplassen 5 km før jeg kom dit.
Asbyrgi er en ganske kul hesteskoformet canyon. Veggene er opp til hundre meter høye. Campingplassen ligger nedi Asbyrgi og er godt beskyttet for vær og vind. Det regnet litt på natta og for første gang var det kondenes i teltet da jeg stod opp.
