Sol, vind, ørken og sand

I går var landskapet også ganske fint å gå gjennom. Jeg skulle rundt en stor sjø med en vulkan ved enden. I dag er det ganske kjedelig med endeløse hauger av grus og sand.

Vakker utsikt

En av franskmennene fikk samme rute som meg og vi stoppet og utvekslet noen ord innimellom. Det blåste kraftig hele dagen og det viste seg etter hvert at det skulle bli vanskelig å finne en leirplass. Franskmannen klarte det tilslutt og heldigvis var det plass til to telt der. Jeg fikk til og med litt hjelp med å finne steiner til pluggene. Det er ikke noe særlig feste i sanden her.

Telt godt tjæret fast i vinden

Sand er noe herk. Det kommer inn over alt når det blåser, og det blåser mye. Jeg våknet med sand i ansiktet, sand på soveposen. Teltet veier sikkert en halvkilo mer bare pga sanden. Den er ikke lett å børste bort heller for den klistrer seg fast i alt.

Men det er sol, sanden fikk legger seg i ansiktet fungerer som solkrem. Sanden i håret fungerer som tørrsjampo…. Jeg gleder meg til neste mulighet til en skikkelig dusj…

Annonser

Vonaskard og Hot Spot Spa

I går passerte jeg Vonaskard – håpets dal. Det var deilig å komme inn i en grønn oase med planter og fugleliv igjen. Rundt meg var det ryholittfjell i forskjellige farger. Det blåste ganske kraftig, så sanden drev i luften, men det var sol.

Vonaskard

I Vonaskard er det en hot spot. Dvs et geotermisk aktivt område. I dette området går det en liten bekk. Jo lengre opp i bekken man kommer jo varmere blir vannet. Der hvor vannet er helt perfekt varmt er det en liten foss og en badekulp. Så da var det bare å strippe og ta et langt bad. Fosen ga en lett massasje av maske og skuldre (det er strengt tatt beina som trengte det mest). Jeg avsluttet med en enkel manikyr. I det jeg var ferdig dukket også noen av franskmennene opp.

Hot Spot Spa. Min favoritt badekulp
Utsikt fra Hot Spot Spa
Annonser

En vindfull dag

Det ble en flott men vindfull dag fra Kistufell. Franskmennene skulle samme vei, så vi hadde en del kontakt gjennom dagen. Jeg passerte det høyeste punktet jeg skal over, her midt på Island. Det er mulig jeg kommer til å gå litt høyere en av de aller siste dagene, men det har jeg ikke detaljene på i hodet.

Jeg har måttet krysser en del små smeltevannselver fra Vatnajøkull i dag. Det er en kald fornøyelse. Jeg var tidlig ute så de hadde ikke rukket å vokse seg store enda så flere kunne jeg bare skritte over, men noen måtte jeg vade over.

En elv blir til.

For å komme sørover skal jeg gjennom en dal som heter Vonaskard, eller «håpets dal» på norsk. Men for å komme dit fra Kistufell er det et par større smeltevannselver som må krysses. Det må enten gjøres tidlig på morgenen eller så må man gå er godt stykke nordover for å krysse en bro. Jeg var og tittet på en av disse elvene og det var ikke lite vann som gikk i den. Ikke var det noen god leirplass i nærheten heller, så jeg valgte å gå nordover til broen. Totalt blir det ca 10 km lengre, men det er trygt og jeg slipper å bli våt på beina. Veiene her er også godt merket.

«Veien» er godt merket.

Vinden var en utfordring når jeg skulle finne leirplass, for det hadde blåst kraftig hele dagen og det er veldig flatt her.

Det er vanskelig å finne le fra vinden når du krysser en enormt stor grusslette.

Franskmennene jeg delte hytte med slo seg ned like ved broen, men jeg gikk en km til før jeg fant en plass med litt le. Ironisk nok snudde vinden 180 grader kort tid etter at jeg hadde slått leir, men det hadde løyet mye også, så det gikk bra.

Kveldsutsikt fra teltet. Her har jeg for en gangs skyld dekning på leirplassen også…
Annonser

Kistufell – Halvveis

 

Hvorfor har jeg bare dekning på de mest forblåste fjelltoppene? Været er egentlig veldig bra i dag, men det blåser litt kaldt fra Vatnajøkull.

Utsikt akkurat her jeg sitter nå.
Kistufell hytte

Jeg hadde en fin natt på Kistufell hytte. Det var fire franskmenn der, så det ble ganske sosialt. Hytta hadde 8 soveplasser, så det ble ganske trangt, men jeg har opplevd verre.

Jeg er ca halvveis på turen nå. Den verste biten med å bære tung sekk er over, men det har tatt på for beina å måtte dra på så mye mat og vann som de siste to dagene. Jeg håper det roer seg litt fremover.

Oppdatering fra ørkenen

Hytta på Dyngjufell var av samme design som på Botni. Jeg kom dit tidlig og det var fortsatt varmt og vindstille, så jeg improviserte en dusj og gjorde litt klesvask før jeg koste meg med en bok.

Dyngjufell hytte

Turkameraten min fra Botni hadde en litt annen rytme og kom først en del timer senere enn meg.

I løpet av natta begynte det å regne og på morgenen var det også tett tåke. Jeg hentet ned en værmelding via satellitt og det kunne tyde på at det ville bli bedre utover dagen, så avmars ble utsatt noen timer. Været ble litt bedre utover formiddagen, så da var det avgårde noen timer senere enn vanlig. Men hva gjør vel det når solen også såvidt tittet frem.

Fargebilde. Det begynner å bli lite vegetasjon

De første kilometerne fulgte jeg en liten bekk oppover. Når denne bekken tok en annen vei en der stien min gikk, så måtte jeg fylle opp alt jeg hadde av vannflasker, for nå ville det ta et par dager før jeg kom til en ny vannkilde. Jeg kjente godt at sekken ble mye tyngre og føttene begynte å protestere med en gang.

Denne dagen gikk det også mye oppover , dvs mye var kanskje 300 meter tilsammen. Litt utover skyer det til litt mer og det var innimellom litt antydninger til tåke og litt lett regn. Mot slutten av etappen så jeg en person som gikk foran meg i samme retning. Jeg tok aldri vedkommende igjen. Jeg slo leir bak en sanddyne i ørkenen og kort tid etterpå høljet det ned.

Teltplass i sanden

I dag våknet jeg av at det var godt og varmt i teltet. Sola skinte fra en himmel som riktignok har en del skyer, men det var like vel perfekt. Det er litt vind i dag, men ikke mer enn at jeg går uten lue. Jeg har også møtt ganske mange biler i dag. Noen stoppet for å snakke litt og har spurt om jeg trengte noe. Så da har jeg fått sendt avgårde søpla mi på en forsvarlig måte. Det er greit å slippe å bære alt i 11 dager.

 

En og annen bil… De sier de tror det er mer behagelig å gå, og det tror jeg de har rett i.

Målet for dagen er Kistufell, der er det også en hytte. Men det blir også den siste muligheten til å bo innendørs på turen.

Endelig litt dekning

Det begynner å bli dårlig med dekning, så det blir nok ikke like mange oppdateringer og i alle fall ikke så mye bilder fremover.

Fra Sallandafjall gikk jeg videre uten å ha snakket med naboen, jeg regnet med at jeg ville treffe vedkommende på den neste naturlige leiren, som var en hytte kalt Botni. Det er utrolig deilig å komme inn i en hytte og kunne fyre på ovnen, tørke alt som var vått etter regnværet de siste to dagene. Etter noen timer kom også naboen min opp dit og vi var to delte hytta.

Botni, en turisthytte som tar 16 personer

Naboen var Elijah(?), en israelsk fyr som jeg også hadde møtt mellom Vesturdalur og Dettifoss. Vi møtes også på neste hytte, Dyngjufell, men så tar vi forskjellige ruter videre sørover. Der er hyggelig at det blir litt sosialt også.

I dag beveger jeg meg opp mot hytta som heter Dyngjufell. Det er ganske varmt, nesten ingen vind og solen skinner. Det er akkurat sånn det skal være å gå gjennom en ørken. Stien har variert mellom å gå gjennom knotete lavafelt og gjennom svarte sanddyner. Alt i alt har det vært greit å gå så langt. Hytta jeg skal til ligger i en dal ved Askja, som er et stort vulkankrater. Det er skikkelig luksus å skulle bo på hytte en natt til. Kanskje jeg får vasket litt klær i dag også.

Ørkenvandring

I gang igjen

Det var litt tungt å stå opp og komme i gang. Det var godt å sove i en skikkelig seng igjen og musklene var ikke like vonde. Ute regnet det litt da jeg stod opp og begynte å pakke.

Jeg skulle ha med meg mat for 11 dager. Det veier nesten 7 kg og jeg gruer meg til vekten av sekken. Men når jeg først kom i gang så var det ikke så ille.

Det var opphold innen jeg kom igang og det var nesten vindstille. Det kan jo høres deilig ut, men jeg gikk langs Myvatn, som på norsk kan oversettes til Myggvann. Og det var enorme mengder med mygg, så jeg måtte frem med myggnettet.

Myggvann

I begynnelsen gikk jeg langs en bilvei, men så gikk det en grusvei innover i terrenget. De fleste stier her er sånne spor som kommer av at det en eller annen gang har kjørt en bil der. Veien jeg gikk i dag er nok litt flittig brukt, for jeg møtte fjelloppsynsmannen som kom kjørende nedover. Det er første gang jeg har møtt en bil i terrenget.

Landskapet ble mer og mer skrint, og etter hvert ble det rene månelandskapet. Jeg gikk i retning Sellandafjall, som er et tydelig kjennemerke i området. Fjellet gjemte seg karakteristisk nok i en tåkedott, men jeg så i alle fall foten av det. Ved foten av fjellet er det en liten grønn oase og det renner en bekk forbi. Det var det naturlige stedet å slå leir, og det var jeg ikke alene om. Det var allerede er telt der da jeg kom, men siden det også akkurat hadde begynt å regne så stakk jeg ikke bortom for å hilse på. Jeg var også sliten og føttene var vonde av den ekstra belastningen av all maten. Jeg antok at jeg ville treffe vedkommende senest på hytta Botni dagen etter. Det var også en del sau i området og de tuslet ganske tett rundt teltet mitt til tider.

Dekningen for telefonen var ikke spesielt bra i leiren. Jeg antar at jeg kun unntaksvis vi ha dekning fremover.

Hviledag

Det var deilig å ikke måtte stå opp, pakke teltet og gå.  På programmet for dagen stod mer klesvask, hente rasjoner som jeg hadde sendt til postkontoret og dra og bade i noen varme kilder. Dvs, det var et kunstig badeanlegg med overskuddsvann fra varmekraftverket jeg gikk forbi i går. Men det var mer enn varmt nok og det gjorde godt å plaske rundt der i et par timer.

Campingplassen jeg bodde på 

Jeg har også gjort noen mindre reparasjoner på klær og funnet en litt mer solid løsning på alt for stor gjennomtrekk i teltet når det blåser mye. En brødpose festet i ventilen med sikkerhetsnåler er liksom ikke noe jeg stoler på at vil holde, så nå bruker jeg en regnponcho i stedet. Det er litt mer solid og lar seg justere etter behov. Det er ikke akkurat verdens navle jeg befinner meg i og utvalget i det lokale supermarkedet er heller magert, så jeg måtte være litt kreativ.

Daddis pizza. Den lokale pizzasjappa.

Jeg har haiket en del i dag for å komme meg rundt. Det er egentlig veldig trivelig. Tanken var at jeg skulle spare beina mine, men det ble fort over 10000 skritt like vel. Jeg har det ikke helt i meg å sitte stille. Jeg tror like vel at det har vært nyttig med en hviledag.

Sekken kommer til å bli tung de neste dagene. Jeg skal bære rasjoner for 11 dager. Hele turen kan deles i tre deler. Den første delen, som er unnagjort, var oppvarmingen. Nå kommer hovedsettet og den siste delen er en sjarmøretappe. Nå har jeg 11 dager foran meg i høylandet med vind, vær, sand og lava. Jeg skal innom noen få hytter på veien, men det er også steder det der bli vanskelig å finne et egnet sted å sette opp teltet. Innimellom må jeg også bære mye vann. Nei, det skal bli gøy dette her 😊

En dag i tåkeheimen

Det var tett tåke da jeg stod opp. Jeg hadde kanskje 50 meter sikt. Jeg kunne ikke se den store vulkanen jeg skulle gå rundt og selv om jeg startet ut med en fin kurs, så gikk det ikke mange minuttene før jeg begynte å gå i sirkel. Terrenget var dekket av små lavahauger som jeg helst ville gå rundt og ikke over, og det var nok til å miste retningen. Da var det bare å stoppe og finne frem kompasset. Ingen ting slår god gammeldags teknologi.

Den veien skal jeg… tror jeg… Legg merke til vulkanen til venstre i bildet.

Jeg har visstnok gått gjennom et virkelig spektakulært landskap. Jeg har rundet en vulkan, sett ned på en blå kratersjø, sett/gått på ett ryholittfjell, og rundet et annet stort fjell uten å se noe som helst av det.

En spektakulær kratersjø, joda det går an å skimte noe blått der nede.

Jeg krysset også et lavefelt, her var det heldigvis en veldig godt merket løype. Der var utrolig tungt å gå der og hoppe fra stein til stein. Så langt øyet kunne se (50 m) så var det bare lava. Jeg ante ikke hvor lenge det ville fortsette slik, men det var i alle fall 3-4 kilometer totalt. Kun GPSen fortalte meg at det gikk i riktig retning og med ok fart.

Lava, lava, lava så langt øyet kunne se. Heldigvis gikk det en godt merket «sti» der…

På den siste tredjedelen av turen lettet heldigvis tåka, men da var jeg forlengst forbi alle severdighetene. Men noen gode ting gjenstod: jeg fikk rom for to netter på en campingplass, jeg fikk en lang og etterlengtet dusj, jeg fikk sendt halvparten av klærne mine til vask og de hadde fantastisk god pizza på den lokale pizzasjappa. Og med lokal så mener jeg den som lå på campingplassen. Nå blir det en hviledag og det skal bli godt.

En fantastisk dag

Jeg våknet tidlig og siden det var opphold tok jeg meg en liten spasertur bort til Dettifoss. Derfor er en av Europas største fosser og er en turistmagnet så det holder. Jeg fikk den for meg selv. Jeg måtte også gå forbi der etter at jeg hadde pakket sammen og skulle legge ut på dagens etappe, da var det betydelig flere folk der. På veien videre kom jeg også litt nærmere Selfoss som er foss litt lengre oppe langs elva og som jeg syns er vel så fin som Dettifoss.

Dettifoss

 

 

Selfoss

Etappen gikk stort sett i terrenget, men med en vei eller litt sti litt innimellom. Ofte er det slik ser det ikke er sto det det står at det skal være sto på kartet, men så finner man også stier der det ikke skulle vært noen. På en av de få grusveiene jeg gikk ble jeg litt overrasket da jeg så at noen hadde risset inn piler i veien som pekte inn akkurat der jeg hadde tenkt å gå inn i terrenget. Det kan ha vært turkamerater min fra i går, som valgte å gå litt lengre enn meg i går som ville gi meg et hint. Jeg så også fotspor på de merkeligste steder, langt fra nærmeste vei eller sti, så noen har i alle fall nylig gått samme rute som meg.

Merkelig merking av veien

På veien var jeg også innom ei lita koie. Den opp passe til for en lunsjpause. Det var godt å komme unna vinden for en liten stund. Jeg hadde notert meg denne koia i tilfelle det skulle bli behov for å søkje ly fra uvær. I gjesteboka kunne jeg lese om flere som hadde samme planer som tur sin meg, men det så ikke ut som om koia var så hyppig besøkt.

En koie langt uti ingenting. Trolig tidligere brukt for sauesanking og rypejakt.

Jeg er veldig fornøyd med dagens veivalg, selv om det nesten aldri var stier der kartet sa det skulle være, så var det lettgått terreng.

Jeg slo leir like ved Krafla, som er en vulkan. Det er et varmekraftverk i tilknytning til vulkanen, så for å unngå å måtte gå masse på asfalt må jeg gå nord for vulkanen. Teltplassen min lå nede i en liten grop, godt skjermet mot vind fra vest. Jeg var litt engstelig for om jeg skulle klare å finne en god teltplass, det er små skarpe lavasteiner nesten over alt og er skal ikke mye til før de ødelegger sko, klær eller telt. Men så dukket denne fantastiske gropa opp, skjermet, med flatt underlag, godt feste for pluggene og til og med litt sol innimellom. Ikke rart jeg var fornøyd.

Fantastisk teltplass