The end

Den siste lange dagen startet med at det klarnet opp og ble solskinn etter at det hadde regnet lett på natten. Etappen jeg hadde foran meg var 25 km lang med først 750 m stigning og så ned ca 1000 meter før jeg kom til den siste leiren. Folk jeg hadde møtt hadde brukt 11-12 timer på turen motsatt vei, så jeg var spent på hvor lang tid jeg ville bruke. Fasiten endte på litt under 8 timer, og det er veldig bra fart på en sånn distanse med sekk, selv uten stigningen.

Bratt stigning opp fra forrige leir

Veien opp var veldig bratt, og jeg er glad jeg ikke gikk turen i motsatt retning. Det hadde tatt lengre tid for meg også. Enkelte steder var stien smal og det gikk rett ned på begge sider. Ikke noe særlig ok for en som er redd høyder. Jeg er litt skeptisk til høyder…

Ubehagelig bratt innimellom

Men været var så nydelig og utsikten var fantastisk. På den ene siden hadde jeg breen Eyafjalljøkulur og på den andre siden Myrdalsjøkull.

Eyafjalljøkull

Jeg møtte mange hyggelige mennesker på veien og jeg sprudler av glede. Ei jente fra Tsjekkia måtte bare gi meg en klem da jeg fortalte om turen jeg var i ferd med å avslutte, andre heiet på meg og var imponerte.

Myrdalsjøkull

På toppen var det ei turisthytte, hytteverten kunne fortelle meg at turen ned ville være som å gå en tur i parken sammenlignet med turen opp. Det stemte. Det skyet riktignok over og det var nesten litt tåke innimellom, men det gikk en behagelig sti nedover forbi den ene vakre fossen etter den andre. Føttene mine var ikke så glade for å gå nedover, så det gikk mye saktere enn jeg egentlig følte for.

Mange vakre fosser langs ruta ned.

 

 

 

 

Ca 5 km før jeg kom til leiren fikk jeg det første glimter av havet. Jeg ble nesten litt emosjonell. Her har jeg gått og gått i over tre uker og så kan jeg endelig se målet.

Jeg overnattet på en slags campingplass ved den nederste fossen. Det var et veldig turistinfisert område, men det var et spisested der, så jeg fikk skikkelig mat til middag og frokost på morgenen.

I dag gikk jeg de siste seks kilometerne med til havet. Målet er nådd og turen er over. Jeg har kost meg skikkelig, men jeg har også innimellom lurt på hva i all verden det er jeg driver med.

Havet – jeg har krysset Island

Det skal bli godt å komme hjem nå. Jeg gleder meg til å spise vanlig mat hvor ikke alt er rørt sammen i en gryte som tilberedes ved å tilsette kokende vann, hvor alt smaker likt og skal spises med skje. Jeg gleder meg også til å sove i egen seng. Ikke minst gleder jeg meg til å treffe alle kjente igjen.

Takk for følget
Annonser

Nedtelling

Det var overskyet og tildels lavt skydekke da jeg startet gårsdagens etappe. Jeg hadde våknet tidlig i et telt som var helt tørt og ettersom det var muligheter for regnbyger så pakket jeg raskt sammen. Det er mye mer behagelig å håndtere teltet når det ikke er vått. Men jeg hadde ikke trengt å stresse, det var oppholdt til lenge etter at jeg slo leir på ny igjen.

Utsikt ned mot Thorsmork.

Etappen gikk gjennom passe kupert terreng med grønne åser. Et par elver måtte vades over, men de rakk bare til knærne, så det var ikke noe stress. Litt kaldt bare ettersom det er smeltevann fra breene i området. Det var også mange broer på veien, dere dette er også er populært turområde og det er godt tilrettelagt.

Broer og trær, skikkelig luksus.

Etterhvert begynte jeg også å se trær igjen, det var rent underlig å gå gjennom skog igjen.

Jeg fikk er et lite glimt av Eyafjelljøkull, det er der vulkanen som som gjorde alle askefaste i 2010 ligger. Neste etappe går melon denne breen og Myrdalsjøkull. Det blir en hard etappe hvor jeg skal gå fra 250 moh til over 1000 meter og ned igjen nesten til havnivå. Når jeg kommer ned er jeg nesten i mål på turen, da gjenstår bare en kort spasertur til kysten. De jeg har snakket med beskriver etappen som veldig tøff, og at det ikke blir den letteste jeg har gått er jeg ikke i tvil om. Men jeg syns jeg møter mange pinglete turister i området her også, så det blir spennende å se hvor ille det egentlig blir.

Jeg har begynte å telle ned. Jeg teller antall middager bestående av drytech, antall frokoster, lunsjer og kveldsmåltid. Jeg teller også antall netter igjen i telt. Jeg har spist min siste drytech, de andre parametere står på 1. Det skal bli godt å komme hjem til vanlig mat og egen seng.

Annonser

Vakker natur og bananpannekaker

I går var det helt sprøtt hvor vakkert det var. Solen skinte, løypa var bratt og utsikten var helt fantastisk.

Vakkert landskap

 

Jeg kom også forbi en hytte som var merket restaurant/bar. Jeg måtte selvfølgelig innom, det var jo tross alt lunsjtid. Jeg fikk servert bananpannekaker med nutella. Det er betydelig bedre enn drytech.

Mmmm…bananpannekaker

 

Annonser

Surrealistisk landskap

Det var tungt å komme i gang igjen etter hviledagen. Det er liksom først når du tar deg tid til å slappe av at du kjenner hvor sliten du egentlig er. Den første dagsetappen var kort. Den korteste på hele turen, men den var til gjengjeld veldig bratt. Ruten gikk på Laugavegur, som er en populær rute som går fra Landmannalaugur til Thorsmork. Det krydde av folk. Landskapet her er veldig spektakulært med ryholittfjell i mange farger. Det er også mye termisk aktivitet her med damp og varmt vann som kommer til overflaten.

Vakre ryholittfjell

Det spesielle terrenget gjør at de har laget et naturreservat her og det er bare på helt spesielle steder det er lov å slå opp telt. Jeg var egentlig litt skeptisk til det første stedet fordi det ligger så høyt og vindutsatt i terrenget. Men det har bodd folk i telt her før og plassen er full av små borger av stein som man kan slå opp teltet inne i. Vann og do er det også her, det er rene luksusen. Bedre skal det også bli, for det er flere av stedene som til og med har dusj.

Telt med ferdigbygget bort rundt.

Det er ikke mange dagene igjen av turen og ingen av etappene er ekstremt lange. Men det blir litt kupert innimellom.

Landmannalaugur

Siste dagen gjennom Sprengisandur var en nydelig dag med sol og lite vind. Landskapet var fortsatt ikke veldig spennende, men i horisonten kunne jeg ane konturene av fjell. Etter et par mil kom jeg til og med inn på asfaltvei et lite stykke.

Spennende terreng i det fjerne

Det ble en lang dag, og kanskje turens lengste dagsetappe. Jeg slo leir i et lavafelt ca 20 km før Landmannalaugur. Det lå rett ved en svært trafikkert grusvei og under en kraftledning, men jeg hadde gått langt nok. Nå hadde jeg for alvor begynt å se de kule fjellene jeg skal gå gjennom på de siste dagene av turen min.

Landmannalaugur, med kiosk og varme kilder å bade i

 

Men etter at jeg i dag har klart å komme meg til Landmannalaugur så er det på tide med en hviledag og jeg må få fylt opp matlageret og batteriene igjen. Jeg fortsetter turen på søndag og jeg ser virkelig frem til å kose meg gjennom terrenget i litt kortere etapper en det jeg har hatt de siste dagene.

 

F26 og mer vind

Det blåste godt i går også og solen skinte. Franskmannen hadde pakket teltet og dratt før jeg var klar, så han trodde jeg aldri jeg skulle se igjen. Han skulle prøve en annen rute enn meg, men jeg tror han måtte gi opp og komme seg opp på F26 igjen. Jeg fikk i alle fall høre at det var en fyr som gikk en del kilometer bak meg. I dag tidlig tuslet han forbi leirplassen min mens jeg drev og pakket sammen, så da pratet vi litt.

Det er ufattelig hvor mye sand man kan dra med seg. Jeg lurer på hvor lenge jeg må slite med svart ørkensand etter at jeg kommer hjem. Det er ikke bare å børste det bort heller for det klistrer seg fast. Teltet ser ikke ut.

F26 – svært trafikkert grusvei som går fra nord til sør gjennom Sprengisandur.

Jeg gikk langs F26 i hele går og fortsetter med det i dag. Det er en grusvei, men ikke av aller beste kvalitet. Den er sterkt trafikkert med 2-3 biler i timen i rushtiden. Vanligvis har folk i biler stoppet for å slå av en prat når de ser meg, men ikke her. F26 er tydeligvis en vei for travle folk. Utsikten var ikke mye å skryte av. Hauger av grus og sand. Fjellene i det fjerne ble hyllet inn i en dis av luftbåren sand, så de var heller ikke så mye å se på. Den eneste jeg pratet med var en syklist, det er også den eneste syklisten jeg har sett utenfor asfalterte veier her. Han sa det var for litt spesielt interesserte å sykle her fordi det er ganske tungt.

Vinden stilnet heldigvis litt mot slutten av dagen og jeg fant en nydelig leirplass. Veien går på en bro over en dyp kløft som det renner rent vann i. Det er luksus å ikke måtte spare på hver vanndråpe fordi jeg bare kan klatre med og hente mer. Vanligvis drikker jeg alt jeg klarer når jeg kommer til en vannkilde og jeg tar alltid med meg en liter i sekken. Hvis jeg er mindre enn 10 km fra der jeg skal slå leir tar jeg med meg to liter og da har jeg nok til dagen etter. Det kan ofte være en del km fra der jeg slår leir til nærmeste vannkilde. I dag har jeg funnet rent drikkevann (ikke gjørmete smeltevann fra bre) to steder. Først 7 km fra forrige leir og så der jeg slo leir igjen for kvelden. Jeg begynner å nærme meg sivilisasjonen igjen. Jeg har nok en gang sett sauer

Idyllisk teltplass med tilgang på rent vann. Ly for vinden var det også.

På kvelden etter å ha ligget mine obligatoriske to timer i teltet og kjent på hvor vondt kroppen hadde det, så var jeg ute en god stund. Det var knapt et vindpust og solen var på vei ned. Jeg er overraskende lite sliten, det eneste som hindrer meg i å gå lengre er at føttene blir alt for mørbanket. Men de kommer seg fort. Skal se at jeg kommer i mål en gang.

I dag er det virkelig nydelig vær. Solen skinner og det er bare såvidt et lite vinddrag i lufta. Akkurat nok til å holde flyefl unna og blåse bort støvet fra bilene som passerer.

Sol, vind, ørken og sand

I går var landskapet også ganske fint å gå gjennom. Jeg skulle rundt en stor sjø med en vulkan ved enden. I dag er det ganske kjedelig med endeløse hauger av grus og sand.

Vakker utsikt

En av franskmennene fikk samme rute som meg og vi stoppet og utvekslet noen ord innimellom. Det blåste kraftig hele dagen og det viste seg etter hvert at det skulle bli vanskelig å finne en leirplass. Franskmannen klarte det tilslutt og heldigvis var det plass til to telt der. Jeg fikk til og med litt hjelp med å finne steiner til pluggene. Det er ikke noe særlig feste i sanden her.

Telt godt tjæret fast i vinden

Sand er noe herk. Det kommer inn over alt når det blåser, og det blåser mye. Jeg våknet med sand i ansiktet, sand på soveposen. Teltet veier sikkert en halvkilo mer bare pga sanden. Den er ikke lett å børste bort heller for den klistrer seg fast i alt.

Men det er sol, sanden fikk legger seg i ansiktet fungerer som solkrem. Sanden i håret fungerer som tørrsjampo…. Jeg gleder meg til neste mulighet til en skikkelig dusj…

Vonaskard og Hot Spot Spa

I går passerte jeg Vonaskard – håpets dal. Det var deilig å komme inn i en grønn oase med planter og fugleliv igjen. Rundt meg var det ryholittfjell i forskjellige farger. Det blåste ganske kraftig, så sanden drev i luften, men det var sol.

Vonaskard

I Vonaskard er det en hot spot. Dvs et geotermisk aktivt område. I dette området går det en liten bekk. Jo lengre opp i bekken man kommer jo varmere blir vannet. Der hvor vannet er helt perfekt varmt er det en liten foss og en badekulp. Så da var det bare å strippe og ta et langt bad. Fosen ga en lett massasje av maske og skuldre (det er strengt tatt beina som trengte det mest). Jeg avsluttet med en enkel manikyr. I det jeg var ferdig dukket også noen av franskmennene opp.

Hot Spot Spa. Min favoritt badekulp
Utsikt fra Hot Spot Spa

En vindfull dag

Det ble en flott men vindfull dag fra Kistufell. Franskmennene skulle samme vei, så vi hadde en del kontakt gjennom dagen. Jeg passerte det høyeste punktet jeg skal over, her midt på Island. Det er mulig jeg kommer til å gå litt høyere en av de aller siste dagene, men det har jeg ikke detaljene på i hodet.

Jeg har måttet krysser en del små smeltevannselver fra Vatnajøkull i dag. Det er en kald fornøyelse. Jeg var tidlig ute så de hadde ikke rukket å vokse seg store enda så flere kunne jeg bare skritte over, men noen måtte jeg vade over.

En elv blir til.

For å komme sørover skal jeg gjennom en dal som heter Vonaskard, eller «håpets dal» på norsk. Men for å komme dit fra Kistufell er det et par større smeltevannselver som må krysses. Det må enten gjøres tidlig på morgenen eller så må man gå er godt stykke nordover for å krysse en bro. Jeg var og tittet på en av disse elvene og det var ikke lite vann som gikk i den. Ikke var det noen god leirplass i nærheten heller, så jeg valgte å gå nordover til broen. Totalt blir det ca 10 km lengre, men det er trygt og jeg slipper å bli våt på beina. Veiene her er også godt merket.

«Veien» er godt merket.

Vinden var en utfordring når jeg skulle finne leirplass, for det hadde blåst kraftig hele dagen og det er veldig flatt her.

Det er vanskelig å finne le fra vinden når du krysser en enormt stor grusslette.

Franskmennene jeg delte hytte med slo seg ned like ved broen, men jeg gikk en km til før jeg fant en plass med litt le. Ironisk nok snudde vinden 180 grader kort tid etter at jeg hadde slått leir, men det hadde løyet mye også, så det gikk bra.

Kveldsutsikt fra teltet. Her har jeg for en gangs skyld dekning på leirplassen også…

Kistufell – Halvveis

 

Hvorfor har jeg bare dekning på de mest forblåste fjelltoppene? Været er egentlig veldig bra i dag, men det blåser litt kaldt fra Vatnajøkull.

Utsikt akkurat her jeg sitter nå.
Kistufell hytte

Jeg hadde en fin natt på Kistufell hytte. Det var fire franskmenn der, så det ble ganske sosialt. Hytta hadde 8 soveplasser, så det ble ganske trangt, men jeg har opplevd verre.

Jeg er ca halvveis på turen nå. Den verste biten med å bære tung sekk er over, men det har tatt på for beina å måtte dra på så mye mat og vann som de siste to dagene. Jeg håper det roer seg litt fremover.